Bøker om endetida.

Skrifter om dei siste tider.

Jesu gjenkomst, Åpenbaring 1-3 + div.

NDH.

Her skal eg rekna opp ein del bøker og skrifter om dei siste tider før Jesu kome. Naturleg er det ikkje alt som er utgjeve eg kan ta med her. Eg nemner berre dei skrifter eg sjølv kjenner til. Det er fleire «syn» om dette på kvar som skjer og korleis det skjer og kva tid det vil henda. Her vil vera med litt får fleire syn, utan at eg kan seia eg er samd i det. Dei er ordna alfabetisk etter forfattar så leng det er råd.

I tillegg til desse bøkene om endetida kjem bibelkommentarar over Johannes si Openberring og Daniels bok. Kommentarar over einskilde avsnitt og nokre kapittel i Evangelia og brev i Nt har ein del om den siste tida. Men desse skriftene er ikkje med her.

Aalen, Sverre og Leiv: Bakenfor Inferno. Oslo 1955.

Adolfson,C.: Bortrykkelsen og tiden deretter. Oslo 1947.

Andersen, Øivind: Hva Ånden sier til menighetene. Oslo 1982.

Andersson, Axel: Den komande Kristus. Stockholm 1953.

Armerding, Carl: Signs of Christ’s coming. Chicago 1965.

Armstrong, Herbert W.: Die vier Reiter der Apokalypse. 1973,

Borgund, Petter: Når Jesus kommer igjen? 1975.

Breen, Håkon Fred.: Hovedtanker i Johs. Åpenbaring. Fast grunn.

Buan, Edvard: Framtiden I Bibelens lys. Oslo 1949.

Camping, Harold: When is the Rapture? Orkland 1979.

Cosmades, Thomas: The seven churches in Christ’s eyes.

Dahl, G.: De i Herren avsomnade. Stockholm 1926.

Dake, Finis Jennings: Why Russia will never conquer America. Atlanta 1955.

Dehlin, Harald Stene: Harmageddon I sikte. Oslo 1953.

div.: Endetidstegnene. Luthersk kirketidende 1981.

Epp, Theodore H.: A brief outline of things to come. Chicago 1952.

Flacké, Per: På vei til Guds fremtid. Oslo 1999.

Gerth, Klaus: Antikrist. København 1982.

Gilbrandt, Thoralf: Snart kommer Jesus. Oslo.

Gilbrandt, Thoralf: Tidens tegn 1. Oslo 1972.

Gilbrandt, Thoralf: Tidens tegn 2. Oslo 1973.

Gilbrandt, Thoralf: Tidens tegn 3. Oslo 1974.

Gilbrandt, Thoralf: Tidens tegn 4. Oslo 1975.

Graham, Billy: Drønn av hovslag. Stabekk 1984.

Grant, Jim: Som en tyv om natten. Oslo 1975.

Gravdahl, Arne: Fremtiden har mening. Oslo 1971.

Grøvan, Fredrik: Se, brudgommen kommer! Hæstadesvingen 1973.

Hagner, Joh.: Se han kommer i skyerne. København 1945.

Heer, Joh. De: De Antichrist. Driebergen.

Hoffmann,Poul: Syner og seere. Fredericia 1973.

Hällson, Fl.: Hvad vil skje når Jesus kommer? Oslo 1935.

Hällzon, Fl.: Hva varsler de mange tidens tegn? Oslo 1952.

Høyås, Willy: Endetiden, EF og dyret. Drammen 1993.

Ironside, H. A.: Babylon. Lys paa Vejen 1950.

Ironside, H.A.: Hvor langt på natten? Oslo 1935.

Jonsson,K. Lewis: Uppenbarelsesboken 6. Stockholm 1919.

Kolsrud, Halvard: Jesus kommer. Oslo 1974.

Kornmo, Sverre: Endetiden i profetiens lys. Oslo 1966.

Kuehner, Fred Carl: Heaven or Hell? Christianity today.

Laache, N. J.: Johannes’s Aabenbarings Inddeling… Trondhjem 1890.

Ladd, Georg Eldon: De siste ting. Oslo 1985.

Lindhardt, P. G.: Helvetes-strategi. Oslo 1959.

Lunde, Kåre: Brev til deg. Oslo 1965.

Mac Arthur, Robert Stuart: Er der nogen evig straf? Oslo 1925.

Madsen, Poul: Kom herop! Åbenb. 1965.

Malgo, Wim: The Rapture. Zirich 1969.

Malgo, Wim: Das 1000 järige Reich. Mitternachtsruf.

Manley, G. T.: The return of Jesus Christ. London 1967.

Massiah, Marcus abd el: Gør dig rede! København 1949.

Naish, Reginald T.: Det siste kall. Bergen 1935.

Naish, Reginald T.: Tidsalderens avslutning og derefter. Bergen 1926.

Naish, Reginald T.: Vil alle troende bli tatt med når Jesus kommer? Bergen 1933.

Osnes, Enok: Melklom lysestakene: Oslo 1955.

Prip, E.: Er vi i de siste tider før. Oslo 1948.

Roberts, Oral: Kristi andet komme.

Sandstrøm, Egon: Sändebreven till de sju församlingarna   1990.

Schrøder, Kr. F.: Kommer Antikristen?

Schübeler, L.: Glødet i ild. Oslo 1937.

Seiss, J.: Revelation.

Sivertsen, E.: Herlighedshaabet. København 1914.

Sivertsen, Georg: Og bøker blev opladte. Kristiania 1919.

Skarsaune, Oskar: Endetidsprofetiene. Oslo 1974.

Smith, Wilbur M.: The second advent of Christ. Christianity today.

Strøm,Erling: A.H.K.-bombene i Bibelens lys. Oslo 1955.

Tegnander, Oddvar: Kongen bryter seglene. Oslo 1989.

Tegnander, Oddvar: Kongen kommer. Oslo 1988.

Tegnander, Oddvar: Kongen oppretter sitt rike. Oslo 1989.

Tegnander, Oddvar: Signaler i endetiden. Sarons dal 1970.

Terkelsen, Torkild: Babylon, den store skjøge. Grimstad.

Thorkildsen, J.: Herren kommer! Sarpsborg 1921.

Thuv, Adolf: Vekter! Hvor langt på natt? Oslo 1941.

Torjussen, Marino: Guds plan med vår tidshusholdning. 1953.

Utnem, Erling: Israel og misjonen. Oslo 1978.

Vikøren, Olav: Når Jesus kommer igjen. Bergen 1949.

Welle, Ivar: Det som snart skal skje. Oslo 1933.

Wisløff, Fr.: Antikrist. Oslo

Wisløff, H. E.: Seier til sist. Oslo 1954.

Ågedal, Odd-Åge: Sjur brev til oss. Oslo 1997.

Gnostisime



Gnostisisme i Bibelen – og nå.

”Historien gjentar seg selv.” Det er et ”dogme” vi kan argumentere både for og mot. Det betyr selvsagt ikke at alt blir som før, og heller ikke at nåtiden er en nøyaktig kopi av farne dager. Men at noen hovedideer-og linjer kommer igjen både en og flere ganger, har historien flere eksempel på.
Her vil jeg bare vise at noe i fortiden kommer igjen senere, ofte i nye klær. Men på innsiden er de utrolig like.
Gnosis
En ”åndelig” og filosofisk retning i de første århundrer e. Kr. var gnostisismen. Den hadde flere retninger. To hovedlinjer peker seg ut: den hedenske gnostisismen, som også blir kalla hermetismen (etter Hermes Trismegistos), med røtter tilbake til Platon. Og så den som hadde et kristent ferniss. For å gjøre det enkelt vil vi kalle den siste for den ”kristne gnostisismen”, selv om det er svært upresist.
Kerint
Den ”kristne” gnostisismen var en filosofisk retning, og det kan diskuteres hvem og hvor mange som var med i denne gruppen. Sikkert er det i alle fall at vi finner nedslag av den i NT. Hvis vi regner brevene i NT for å være apostoliske (noe vi må), viser dette at den ”kristne” retningen var tidlig ute. En sentral person i denne retningen er uten tvil Kerint fra Egypt. Han var jødekristen og er kjent bl. a. fra Ireneus og Eusebius’s skrifter. Kerint var vranglærer på flere måter. Han lærte at Gud ikke var den høyeste Gud, bare leder for lave englemakter. Og Jesus var ikke Guds sønn og ikke født av en jomfru, han var bare en vanlig sønn av Josef og Maria. Det er kirkefaderen Irenenus som skriver slik om hans lære. Så kommer den underlige, nærmest mystiske lære om Kristus – som altså ikke var Jesus. Kristus kom fra den høyeste guden, som ikke var skapergud. Han kom over Jesus som en due ved dåpen. Senere vek Kristus bort frå Jesus som en ånd, mens mennesket Jesus led og døde – og til og med stod opp. Kerint delte altså Jesus i to ”personer” og nektet at han var Guds Sønn og stedfortreder for oss. Forsoning er da umulig.
En hovedgrunn til slike tanker må være at han i vantro satte sine menneskelige tanker over Guds og dermed ble han dommer over Gud og de sannheter han har gitt oss i Skriften. Og der synet på Jesus blir rokket, blir hele læren gal.
Kampbrev i NT.
Flere brev i NT var faktisk skrevet som kampbrev mot denne retningen, som ble regnet for vranglære. Det ser vi bl. a. av at de bibelske forfatterne argumenterer sterkt mot den.
Brevene er ikke bare skrevet som oppbyggelige traktater og brev. Slik leser vi dem og får stor hjelp i gudslivet vårt av dem. Det har vi full rett til, ettersom Bibelen er Guds ord til alle slekter.
Men det kan være nyttig og opplysende å se dem i lys av samtiden. I alle tilfelle kan vi forstå hvorfor apostelen skrev som han skrev. Og hvis vi også tenker at samme tanker dukker opp nå, blir det mulig å finne svar og hjelp i den åndskamp som vi står i nå. For i Guds rike er det sammenheng i tid. Gud vil gi det samme svaret i dag som på Paulus’s tid – selv om vi noen ganger bruker andre ord.
Johannes
Apostelen Johannes var en flittig skribent, nest etter Paulus. Vi har fem bøker av han i NT. Han ble den eldste av apostlene og døde ikke før på 90-tallet e. Kr. Hvis gnostisismen var i virksomhet da, er det grunn til å regne med spor etter den i hans skrifter.
Og det tror vi det er.
Jeg vil bare ta frem det første brevet hans her. Det er et anonymt skrift som har preg av å være et ”rundskriv”. Og finner vi spor av ”gnosis” i dette brevet fra omkring år 85-95 e.Kr., vet vi at gnostiske tanker var aktuelle tanker så tidlig.
Ikke alle tanker i gnostisismen kommer igjen i brevet. Vranglærerne har som vane å snike seg inn blant de kristne. Det er derfor vi ikke alltid har så lett for å oppdage dem før de har gjort skade i kristenflokkene. I brevet er det særlig to lærespørsmål vi kan dra frem og vise her. Og de har stor relasjon til vår tid.
Også andre brev i NT bærer preg av gnostisismen, både Kolosserbrevet og 1. Korinterbrev.
Vi har faktisk eksempel i NT på at gnosis var kjent før Johannes’s brev. I Paulus’s brev til Kolossæ er det også spor av kamp mot ubibelske tanker. Brevet var faktisk også et kampbrev. Etter prof. Olav Moe var brevet skrevet i begynnelsen av 60-årene. Og det er nesten 25-30 år før Johannes skrev sitt brev. Men nå gjelder det altså Johannes.
Jesus
Ut fra dette forstår vi godt at Johannes må skrive så sterkt om Jesus som Guds Sønn, den enbårne, og som soning for våre synder. En mener også at evangeliet etter Johannes er et motskrift mot Kerint, f. eks i Joh. 1, 1-3 m. fl. st. Jesus er det evige Logos, ordet som var fra begynnelsen. Det samme finner vi igjen i brevet, kap. 1,1-3. Der understreker han at denne Jesus var fra begynnelsen, han var livets ord. De troende, sier han, har samfunn både med Gud og hans Sønn – og det er Jesus Kristus – altså ikke en deling av personen. I kap. 4,2 skriver han rett ut at denne Jesus Kristus er kommet i kjøt og er av Gud. Dersom det var selvsagt for alle, var det ikke nødvendig å skrive det så sterkt. Flere ganger skriver han at han og flere andre har sett det og vitner – de var øyenvitner til Jesus. Og det er et sterkt bevis.

Men Johannes stanser ikke ved personen Jesus. Det var ikke nok å ha en rett lære om ham. Men bare som Gud kunne han gjøre den gjerningen han var sendt for. Og det var ikke bare å tale, helbrede og gjøre under. Det var vitnesbyrd om hvem han var. Men allerede i første kap. skriver han om hva Jesu blod betyr, 1,7. Hovedsaken finner vi igjen i kap. 2,2: Jesus er en soning – for hele verdens synd. Det må han si så sterkt fordi Kerint og andre nektet det. Og det folk nekter, det må forkynnes! Det er slik de lærer nye tanker. Versene i kap. 4, 9-10 er viktige i dette lys: Det er Gud som har sendt Jesus, av sin kjærlighet. Og Jesus er Guds Sønn, og ble en forsoning for oss. Og mot slutten av brevet kommer ”summa summarum”: Visshet om at jeg er Guds barn ligger nettopp i at Jesus er Guds Sønn. Og det gir frimodighet til å hevde og bekjenne at jeg er en kristen og våger å be og vente svar, 5,10-15.

Og hva sier vår tid til dette? Synet på Jesus er svakt, kanskje særlig blant noen lærde og de unge. En tar ikke konsekvensene av at Jesus er Gud. Man får inntrykk av at Jesus er et godt menneske – med noen spesielle kontakter i himmelen. Men ikke noe mer. Og da står ikke Jesus frem som den store FRELSEREN. Han blir bare en reformator Blant mange andre.

EtikkKerint stanser ikke ved den falske lære om Jesus. Han hadde også et ord å si om livet som kristen. Her kommer han med en etisk villfarelse som også er farlig. Og den er kanskje mer synlig og på en måte forståelig for folk flest.
I etikken lærer noen gnostikere libertinisme, som betyr at en kan velge selv hvorledes en vil leve. Her skiller de mellom ”den guddommelige pneuma” (A. Nygren) som er det sanne ”jeg”, og det lavere jordiske livet. Hovedsaken ble å berge det åndelige livet (pneuma). Det må løses ut av det jordiske fengslet. Livet som menneske er likegyldig. De kan leve som de vil, det har ikke noe med vårt ”gudsliv” å gjøre.

Her reagerer apostelen kraftig. Han visste at det var helt mot Jesu lære. Liv og lære skulle stemme med hverandre. Etikken kunne ikke tale mot truen. Derfor gjør han det klart: Hvis vi sier at vi ikke har syndet, gjør vi Gud til en løgner og hans ord er ikke i oss, 1,10. Og den som er født av Gud (er en kristen), gjør ikke synd, 3,9. Ja, den som gjør synd, er av djevelen, 3,8. Det er hard kost. Med det vil Johannes si at Kerint og gnostikerne ikke er kristne når de lærer slik. Et rett liv er en nødvendighet og organisk konsekvens av å leve med Gud. Vi er ikke fristilt fra Guds ord om vi er fri i Kristus.

Vår tidDette går rett inn i vår tid og vår kristendom. Her viser den moderne gnostisismen seg i sin rette drakt. Tankegangen og slagordet blant mange nå er: Jeg gjør hva jeg vil og synes er rett. Det jeg tror er sant for meg, det gjør jeg. Andre har ingen ting med det. Jeg holder meg til det jeg forstår av Bibelen.
Det er moderne gnostisisme.
Men dette er egentlig å hevde seg over Gud. En tar liksom selv kontrollen over alt i livet, uten å helt forstå hva konsekvenser det får.
Her er det bare en vei å gå – den Johannes gikk: Å holde frem den rette i og sanne kristne lære og tro. Han hamrer fast på de sentrale bibelske tema: Om hvem Jesus er og hva han har gjort, og hva en rett kristen er.

En ullen tale der en ikke skal støte noen, er ikke veien. Det bare utvanner kristentroen enda mer enn den alt er. Det har alltid vært klare toner som har båret kristendommen frem i tunge tider. Klare vekkelsestoner om synd, omvendelse og Guds frie nåde har skapt de store vekkelser i tidene før. Bare det kan gjøre det samme nå. Logikken er klar: Skal Gud gripe inn, må hans folk gå frem på Guds premisser. Og de ligger i hans Ord. Alle avvik fra det, river ned selve grunnmuren i den kristne troen. (Gud har noen ganger gått utenom kirken og det etablerte Guds folk og skapt nye tider ved noen få lydige vitner. Det kan han gjøre igjen.)
---

2. Pet. 3, 10-14 og 17.

2. Pet. 3, 10-14 og 17. 

Vers 10 talar om den aller siste tida. Då er det nytta sterke ord. Herrens dag kjem som ein tjuv. Himlane skal forgå med stort brak, og det vert brann og oppløysing. Det er eigentleg ei skremmande tid slik. Mange vil ikkje tru det. men Bibelen er klar: Trass vantrua vert det slik Skrifta har sagt. Me skal vera merksame på at nokre uttrykk ofte er bilder på noko som me ikkje har vanlege ord for. Då skriv Peter litt om korleis dei kristne har det med tanke på framtida. Det han nå seier, er korleis det atterfødde sinn er.

 

1. Me ventar på Jesu kome. Tre gonger seier han det her. Og slik er Guds born. Me veit at han kjem snart og teikna viser det. Det er mørke på jorda. Slik skal det bli. Det er vanskar for dei truande og då lengtar barnet heim. Verda vert meir og meir verdsleg. Islam krev å få rom i dei gamle kristne landa. Dei pressar på meir enn dei fleste andre kulturar. Då gjeld Jesu bud: Når de ser dette skjer, lyfta hovudet dykkar: Nå kjem utløysinga for dei som høyrer Jesus til. Luk. 21, 28. Det er kjenneteikn på eit godt og rett gudsliv. Nokre bibelvers viser det. Paulus skriv i Fil. 3, 20: Vårt rike er i himmelen og derifrå ventar me…. I 1. Tes. 1, 10 skriv han om å venta på Guds Son. Og til Titus 2, 13 seier han: medan me ventar på den sæle vona. Slik lever Guds born. Augo er retta opp mot himmelen, der er vår rette heim. Nokre vil spotta, v. 3-4. Det skal me først og fremst vita. Folk seier at dei kristne alltid har sagt at Jesus kjem snart att. Men han er ikkje komen. Korleis kan me tru slikt då, seier dei? Og svaret er enkelt: Gud reknar på ein annan måte enn me. Ein dag er som tusen år. Me har slik hastverk og alt skal skje straks. Gud har tid. Men det kjem nok slik han hat sagt. Det er trua sitt vesen: Gud har sagt det – og då skjer det. Guds born skal då ha ei levande von og venta med tålmod på dagen. Me skal ikkje gro fast her eller slå oss til ro med dette livet. Å venta er å vera klar og rede kvar einaste stund til å ta imot han. Er du det? 

2. Då skal me leva rett i verda.Her nyttar Peter også store ord. I v. 11 skriv han: Då alt går i oppløysing, kor viktig er det då ikkje at de ferdast heilagt og i gudsfrykt. I v. 14 står det: Når det ventar på desse ting, så legg vinn på å verta funne utan flekk og lyte for han, i fred. Og i v. 17 vil han at me skal ta oss i vare så me ikkje vert rivne med av villfaringa åt dei lovlause. Ikkje alle er så faste i tru og overtyding. Viljesterke og populære predikantar kan lett dra somme med seg ut i ei anna tru og føra dei bort frå den einfelde trua på Kristus. Det er mange farar og freistingar i endetida. Jesus tala om det i Luk. 21, 34-36: Men tak dykk i vare, så ikkje hjarta dykkar tyngjest av rus og svir og verdslege suter, så den dagen kjem uventa på dykk som ei snare. 35 For han skal koma over alle dei som bur over heile jorda. 36 Men vak kvar tid og stund, og be om at de må haldast verdige til å sleppa frå alt dette som skal koma, og til å verta ståande for Menneskesonen. Dei orda kan me sjå nøyare på kvar for oss. Er det noko som tyngjer oss og dreg oss på fråstand? Eit par tankar om det er viktige her. a) Me som trur har lyst til å leva for Gud. Den nye natura har dette sinn: Me vil gå Guds veg. I kap. 1, 4 skreiv Peter: Me har fått del i guddommeleg natur. Slik skulle det vore naturleg og sjølvsagt at me alltid levde rett for Han. b) Likevel vert me formana til å leva rett. Og det kjem av at me er trege og sløve og gløymer oss bort. Og kjøtet vårt vil ikkje leva for Gud. Så blir det kamp i sjela. I Hebr. 3, 13 kjem nokre sterke ord igjen: Forman kvarandre kvar dag - - så ingen av dykk skal forherdast ved at synda dårar dykk. Bibelen har mange formaningar til oss i ulike situasjonar. Men me skal ikkje leva rett for å bli betre for Gud og verdige til å kallast kristne i oss sjølve. Me har alt i Kristus, og berre det gjeld for Han. Men me kan bli betre for menneske her i verda. Å vera lys og salt er noko anna enn å leva som verdslege. Det er viktig for oss som trur på Gud å visa at me meiner alvor. Kvardagslivet er eit vitnemål for andre. Og det seier m.a.: Det er da noe å være barn av Gud den evige Fader. Døme på formaningsord er Rom. 12, 1-2 m.fl. og Ef. 4, 1-ff. Her er tale om leva slik det sømer seg for Guds born. Me skal altså ikkje leva slik det sømer seg for verda eller heidningane. Det er Gud som er vår standard og eksempel. Legg vinn på å vera utan flekk og lyte. Då er me varsame med ord og gjerning og levevis mellom folket vårt.  

3. Til slutt: Me skundar fram Guds dag, v. 12.Er ikkje det interessant og underleg. Kristenfolket kan framskunda Jesu kome til jord. Korleis kan det skje? Kan det vera mogleg. Guds ord seier at huset skal bli fullt. Evangeliet skal forkynnast for alle – og DÅ KJEM JESUS. Mat. 24, 14. Me kan berre vera med på dette ved å arbeida for Gud. Difor talar teksten om misjon i samband med Jesu atterkome. I den bibelomsetjinga som kom i 1975 er det sagt slik: ”Gjer det de kan, så han skal koma snart.” Det kan me berre ved å fullføra misjonsbefalinga. Alle folkeslag skulle høyra. Så lenge det er eit folk att som ikkje er nådd, kan han ikkje koma. For Gud held alltid ord. Difor kunne dette ikkje ha skjedd ikr. 1900 då dei tala mykje om Jesu kome. Det skal me alltid gjera, men dagen veit me ikkje. Jesus ser etter misjonssinn hjå oss. Han vil skapa det i oss, slik at nauda for dei ufrelste i vårt land og i andre land må verta stor og tyngjande. Se, de går under i brenningens brus,Redd en, redd en.Sjeler fortapes i lystenes rus, redd en. Slik syng me. Og ein misjonær song slik: Gi meg ditt ømme frelsersinn for slektens sorg og harm. Lukk meg i dine smerter inn og gjøre meg sterk og varm. Har me gjort det me kunne for å berga nokon? Det spørsmålet å leva i oss og brenna seg fast i sjela. Tenk om me kunne vera med i dette sjelevinnararbeidet. Gud hjelp oss til det. Amen.

Åp. 20, 11-15. Dommen

Åp. 20, 11-15.

Det er ein alvorleg tekst. Eg såg, seier Joh. Han ser lenger og djupare enn me. Han ser det alvorlege og i framtida. Eg såg står 35 gonger i Åp. og ordet såg står 57 gonger. Her ser me på noko av det hans såg.

1. Ei Kvit truna. Det er dom ved ein heilag Gud. 2. Mos. 33,20f. Alt veik bort for han, så sterk er hans heilage nærvær.

2. Dei døde. dei stod for Gud - for å gjera rekneskap. Her skal me alle. Ingen går fri. Små og store. Ingen er for unge til å vera ansvarlege for Han.

det minner om døden. Heb.9,27:menneskets lodd ein gong å døy.

minner om oppstoda. Grava er ikkje det siste.1.Kor. 15 og Joh. 5,29.

Er me rede til det?

3. Bøker. blei opna. stort bibliotek

a) Bøker med gjerningar. vår fortid og liv. Mykje er skjult nå, men alt blir ope. Mat. 10,26. Dine synder, gjerningar, forsømmelse, feil, nederlag. Alt står der. Det er alvor.

b) Livets bok. Berre namn - dei dei sanne truande, frelste. Har ei levande tru, er gjenfødde, bevart, tru til døden. Navnet er avgjerande, v. 15.

4. Såg dommedag. Dei blei dømde etter bøkene. Etter livet. Ikkje etter våre tankar, meiningar- det me trudde var rett.

Til og med dei døde. Oppstoda. alle døde, frå gravene, havet. Gud finn dei. Difor: ovendelse før døden.

5. Såg evigheten. Livet ikkje alt,grava ikkje slutt. Noko kjem etterpå. To utgangar, muligheter. Difor er livet resikabelt.

a) Ildsjøen,14f. ild og svovel. Ein realitet. Alle ufrelste, heidningar, spottarar, likegyldige er der.

Fryktelig syn å sjå dei! For me kan bedra oss

Dei skal lida. Mat. 10,28. Heb. 10,31.

b) Himlen, 21,1-2. Såg den! målet, dei frelste.Kap. 7,9: ein stor skare. Dei frelste.

Kvifor er dei der? =tvetta i blodet, reine av nåde. Jesus tok domen. Er du der - dine?

Åp. 3, 14-22. LAODIKEA.

Åp. 3, 14-22.

LAODIKEA.

Byen Laodikea lå ikke langt fra Kolosse og var en rik handelsby. I år 62 e. Kr. ble den ødelagt av et jordskjelv, men ble gjenreist. Menigheten ble trolig grunnlagt av Epafras, Kol. 1, 7; 4, 12f. Og Paulus skrev et brev til Laodikea, Kol. 4, 16.

I dette brevet presenterer Jesus seg som Amen, det trofaste og sannferdige vitne, opphavet til Guds skaperverk. Amen betyr det skal skje, det er visselig sant. I Jes. 65, 16 kalles Gud for Amens Gud (no: den trofaste Gud). Det neste navnet er nærmest en presisering av dette: han er trofast og sann, et vitne som ikke tar noen menneskelige hensyn. Her framstår den rene og nakne sannhet. Dessuten er han skaperen og kjenner derfor sitt skaperverk bedre en skapningen selv. Her er det Jesus som vitner slik om seg selv, og han kommer nå med sitt budskap til denne kristenflokken.

Det må ha vært et underlig møte når dette brevet ble lest opp for de kristne. For dette var ikke et anonymt skriv eller en preken som kunne passe hvorsomhelst. Brevet hadde en tydelig adresse - til de som satt i salen.

Hvordan var reaksjonen? Trodde de budskapet og handlet etter det? Eller viste de det fra seg og mente det passet godt på nabomenigheten? Kanskje adressaten var feil?

Her er noen viktige sannheter om oss kristne til alle tider, og kanskje særlig til den siste menighet før Jesus henter sine. Noen mener det har en spesiell adresse til dem. La oss stanse for budskapet:

1. De var kjent av Gud. Jeg vet om dine gjerninger, at du er... Slik sier Jesus, v. 15. Det er både godt og alvorlig at vi er kjent av Gud. Han vet alt, både det som tynger, og det som kanskje er galt hos oss. Salme 139, 2-3.

a) Jesus kjenner vårt indre liv, om vi er frelst og har navnet skrevet i Livsens bok. Mange vet det ikke selv, som i Sardes, kap. 3, 1. De kristne i Laodikea hadde et ganske forkjært syn på seg selv. "Fordi du sier: jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød," sa de, v. 17. I denne bekjennelsen finner vi ingen ydmyk holdning slik sangeren gir uttrykk for: "Jeg er dessverre langt borte ennu." I Laodikea var de selvbevisste og mente de eidde den levende tro og levde et ordentlig kristent liv.

Når Jesus så sier at de er lunkne, har det ingen ting med følelsen av å være utilstrekkelig å gjøre. Laodikea er nettopp preget av det motsatte: de strutter av selvtilfredshet. Men det var en falsk følelse eller egenoppfatning, sier Jesus. Derfor sier han: Du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken. Det verste var ikke at de var fattig og usle, men at de ikke forstod det.

Noen har pekt på at grunnen til deres åndelige tilstand, var at de levde i et velferdssamfunn. De hadde det så godt økonomisk at den samme tanken smittet over på gudslivet: vi har alt vi trenger.

b) Jesus kjenner også vårt ytre liv som kristne. Han ser om det er i overensstemmelse med Guds vilje. Mange bryr seg ikke om det og lever et slurvent hverdagsliv. Det er ikke rett. Jesus vil vi skal leve etter Guds ord.

c) I denne menigheten ser han noe spesielt: de var lunkne. Det er en åndelig sløvhet, noe midt imellom. De var ikke varme og brennende kristne, men heller ikke kalde og verdslige mennesker. De ville ha med seg alt, både Guds rike og verden. Og vi skal merke oss at det står de ER lunkne. Her er ikke spørsmål om hva de engang hadde vært eller kom til å bli. Det er nåtidstilstanden Jesus undersøker.

I den siste tid skal det være mange slik selvtilfredse kristne. Det må bl. a. være de lunkne Jesus tenker på i Mat. 24, 12: Fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste.

Blir du selvfornøyet, har du alt deg bøyet bort fra livets sti.

Bare de som kjenner syndens nød seg vender hen til nåden fri.

2. Gud vil ha klarhet. Gid du var kald eller varm, sier Jesus til denne menigheten. Uklarhet er den verste sykdom i åndelige spørsmål. Jesus vil ha et enten - eller. Han ønsker avgjorte kristne som er gjenfødte og lever i troen. Det er som i ekteskapet: blir det vingling og utroskap i det små, følger snart det fullstendige brudd etter.

For en kristen vil det alltid være et skille og en avgjort kamp om flere ting. Først og fremst i spørsmålet om hva som er synd og ikke synd. Den lunkne kommer lett i den stilling at alt skal godtas og ingen ting dømmes. Han blir rund og inkluderende og mister evnen til å se faren ved synden. Den blir ikke lenger farlig. Jesu ord til kvinnen i Joh. 8, 11 gjelder fremdeles: Gå bort, og synd ikke mer. Det er viktig i vår tid.

Dernest kommer et skille med verden for en kristen. Verden er alt som står i motsetning til Guds rike, selv om det ser fint og nyttig ut. Derfor blir verden et uttrykk for det egoistiske og selvopptattheten også blant kristne.

Bibelen har meget sterke ord om forholdet til verden. Vennskap med verden er fiendskap med Gud, sier Jakob (Jak. 4, 4). Elsk ikke verden og heller ikke de ting som er i verden, sier Johannes (1. Joh. 2, 15). Og Jesus sa: Den som ikke er med meg er mot meg (Mat. 12, 30). De sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet (Joh. 4, 23).

Gud leter ikke etter fullkomne kristne. Men han vil ha klarhet - i gudsforhold, lære og liv. Det blir varme kristne. 

3. Guds tålmodighet tar slutt. Om de lunkne sier han rett fram: jeg vil utspy deg av min munn. Kallet tar en gang slutt. Nådetiden varer ikke alltid. Ånden blir bedrøvet og trekker seg ut. Min Ånd skal ikke for alltid bo i menneskene (1. Mos. 6, 3), står det skrevet. Og Paulus oppfordrer oss til ikke å gjøre Ånden sorg (Ef. 4, 30). David hadde virkelig grunn til å be om at Ånden ikke ble tatt fra ham (Salme 51, 13). Det er nettopp hva som skjer når synden og uklarheten får rom i et menneske.

Eller er vi nåtidskristne blitt for trygge i oss selv til å be en slik bønn?

Der lunkenheten får rom, trekker Ånden seg stille bort. Vi sitter igjen med skallet der alt er som før på utsiden. Men innenfor er livet borte. Dette blir igjen som Samson: han visste ikke at Guds kraft hadde forlatt ham. Da slet han forgjeves i tauet. 1. Sam. 16, 20. 

4. Laodikea får en siste anledning, v. 20: Se, jeg står for døren og banker. Dette er vårt håp til alle tider. Den frafalne og sløve kristne får denne anledning i dag.

Men det er litt rart: Jesus står utenfor sin egen menighet og ber om å få komme inn. Det skulle vel være selvsagt at han hadde hedersplassen der inne?

Så er det nåde for syndere: han står der ennå - og ber om hjerterom hos syndere. Han elsker den frafalne så høyt at han gir en ny anledning.

Han står utenfor - det blir et kort, stående besøk. Laodikea får en kort nådestund. Da banker Jesus på. Han spør om å komme inn. Han bryter seg ikke inn med makt. Spørsmålet er alltid om han får lov.

Og der Jesus slipper til, blir det et herlig måltid (nattverd). Synderen får tilgivelse og alt han behøver. Det blir samfunn med Gud igjen.

De som åpner for Jesus, får et råd: at de kjøper noe av Jesus, v. 18. Ordet kjøpe betyr ikke at vi kan betale for frelsen, men det sier at vi må få noe som vi ikke har, og at det vil koste oss noe, nemlig vårt eget jeg.

De må kjøpte gull, et uttrykk for den sanne religionen, troens gull (1. Pet. 1, 7). De hadde gull i Laodikea. De var rike. Her sier Jesus at alt det var uekte slagg og hjalp dem ikke. Nå tilbyr han det sanne og ekte. Hans gull er lutret i ild og slik renset fra det uekte.

Dernest skal de kjøpe hvite klær, et bilde på rettferdigheten av Gud. Bare ved den kan vår skam skjules. Den ble kjøpt med Kristi blod på korset hin langfredag. Og den får vi av nåde ved syndenes forlatelse. Kap. 19, 8; 7, 14.

Til slutt gjelder det øyensalve, under henvisning til at de var blinde. Hva er det? Her kan være flere meninger, noen mener f. eks. at det sikter til Den hellige Ånd. Men kanskje Salme 19, 8 sier det klart (Dächsel): Herrens vitnesbyrd... gjør den enfoldige vis. Guds ord kan gi den sanne visdom også til de som mener de er vise nok. Der vil de se både hvem Gud er i sannhet og hva mennesket er i seg selv.

5. Seier og løfte. Seier er også mulig i denne menigheten. Ingen blir avskrevet. Her er det bare et eneste løfte: han skal sitte med Jesus på tronen. De vil altså dele Jesus seier og ære i evigheten. Den som er falt så dypt som en lunken kristen blir opphøyet til Jesu trone. Det viser nådens ubegrensede rekkevidde.

Så slutter også dette brevet med Åndens tale til menighetene. Det er som om Jesus vil si: ditt evige ve og vel avhenger av om du lytter nå. Og lar Åndens røst få virke i din sjel. Amen.

Hebr. 10, 37-39

Jesu gjenkomst. Hebr. 10, 37-39.

Jesu gjenkomst er sentral i NT. Det er nevnt 318 ganger, og det er omtalt i 23 av de 27 bøkene i NT. Paulus taler 50 ganger om Jesu gjenkomst, men bare 13 ganger om dåp. Det viser hvor viktig dette emnet er. Og Jesus holdt lange taler om sin gjenkomst. For ham var det om å gjøre å forklare dette før han forlot verden.

Noe om dette skal vi ta fram ut fra denne teksten:

1. Et klart løfte.

Mange vers i Bibelen viser det. Her skal vi ta fram noen:

- Joh. 14, 3: Da kommer jeg igjen. Det står i ”trøstetalen” der han nettopp har talt om at han skal berede et sted for de troende. Når alt er ferdig, skal han komme tilbake til jorden og hente sine hjem.

- Apg. 1, 11: Han skal komme igjen på samme måte. Det sier engelen til disiplene da Jesus var steget opp til himmelen. Det er et løfte fra Guds sendebud.

- Luk. 21, 27: Da skal de se Menneskesønnen komme. Her er det igjen Jesus selv som sier dette. Han gir oss et løfte, og her står det nettopp i en gjenkomstpreken der han har talt om mange tegn på sitt komme.

- Åp. 22, 20: Ja, jeg kommer snart, jfr. Åp. 3, 11. Det er avslutningsordene i Åpenbaringsboken som samtidig er avslutningen på vår Bibel. Gud har ordnet det slik at denne boken kommer til slutt. Siste ord skal være om hans gjenkomst.

2. Jesus kommer snart.

Det er kort tid igjen før han er her. Men det kan lett misforstås. Da skal vi huske et par ting:

1) Etter Guds regnemåte er det ikke lenge siden Jesus var på jord. I evighetens lys er jordelivet alltid kort, selv om det går flere tusen år etter vår kalender. Men Peter siterer GT og sier at en dag er som tusen år og tusen år som en dag for Gud. 2. Pet. 3, 3-4 og 8. Her ser vi forresten at utviklingen av frafallet begynte allerede i aposteltiden.

2) Ordet ”snart” er brukt for at vi alltid skal vente og være rede. Vår tid viser også at det også er kort tid igjen av nådens tid. Det viser tegnene. Men også tidligere generasjoner skulle gå med forventning. Det er med og holder oss våkne.

3) Guds langmodighet og hensikt er klar: Jesu vil ha alle. 2. Pet. 3, 9. Han kommer ikke igjen før han ser at den siste er blitt frelst. Da er nådens tid over. Men selv om han er langmodig og venter på å komme, vil han komme snarere enn mange trodde. Du ønsker kanskje at han skal drøye enda mer, for du er ikke forberedt ennå. Da må du virkelig skynde deg til Jesus. Han kan være her før du vet ordet av det.

3. Gud formaner oss til å våke.

Å våke og vente betyr i Bibelen å stadig være ferdig til å bryte opp. Det er å leve i troen på Jesus. ”La hoftene være ombundne, og la lampene lyse,” sa Jesus. Luk. 12, 35. I sin gjenkomsttale sa han også dette: Men ta dere i vare, så ikke deres hjerte tynges av rus og svir og timelige bekymringer, så den dagen skulle komme uventet over dere som en snare. For den skal komme over alle dem som bor over hele jorden. Men våk hver tid og stund, og be at dere må bli aktet verdige til å unnfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen,” Luk. 21, 34-36.

Det er en kraftsalve fra Jesus. Men det er det vekkelsens tegn når Guds folk våker. Tanken på Jesu komme er til hjelp i troslivet til å holde oss våkne.

1) Det vil bevare oss fra søvn. Vi blir lett sløvne med årene. Vi blir fort trette. Alle sovnet, står det i Mat. 25, 5. Også de kloke ble rammet. Derfor avslutter han denne lignelsen med ordene: Våk derfor, v. 13.

Og Paulus sier i 1. Tes. 5, 6: La oss derfor ikke sove som de andre. Jeg frykter for meg selv, og jeg frykter at mange kristne sover i dag fordi de er så opptatt av de jordiske ting. De tenker mer på karriere og høyere lønninger og mer makt og ære enn på Jesus. Og da går det galt.

2) Tanken på Jesu gjenkomst kan derfor bevare oss fra verden. Den er egentlig vår fiende og bedrar mange troende. Den gjør oss opptatt og dennesidige. Det jordiske blir lett det viktigste. Men verden forgår og dens lyst – men Guds rike består.

3) Tanken på gjenkomsten inspirerer oss til hellig liv i hverdagen og til gudsfrykt og forsiktighet i livet. Har jeg noe uoppgjort med Gud eller med mennesker når han kommer? Tør du å leve med det? I Fadervår ber vi: Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere. En del av kristenlivet er å tilgi andre. I 1. Joh. 3, 3 leser vi: Hver den som har dette håp til ham, renser seg selv. Det maner til forsiktighet og hellighet.

4) Det gjør oss ivrige i misjonen. Det bevarer oss fra lathet, og vi ønsker å vinne sjeler for Gud. Gå ut, sa Jesus. Mat. 28, 19. William Booth som stiftet Frelsesarmeen sa: Ha en lidenskap: gå etter sjeler. Jesus vil misjon, både her hjemme og der ute i fremmede land. Det kommer en siste dag – da vi har gitt vårt siste offer, talt for siste gang, vitnet og bedt og snakket med folk for siste gang. Gud, hjelp oss å benytte anledningen nå.

4) Verden blir delt i to, v. 39.

Den største skillsmisse verden har sett er nettopp Jesu gjenkomst. Familier vil bli delt, ektefolk må skille lag og venner får aldri se hverandre mer.

a) Noen er troende. Den rettferdige av tro, skal leve. Og Guds sanne barn er de som tror til sjelens frelse, står det. Det er bare troen som kan redde en synder fra fortapelsen. Ingen ting av vårt eget er brukbart for dommen. Vi må bare klynge oss til ham som døde for syndere og tok på seg alt og betalte med sitt blod. Denne troende skaren går inn til evig salighet hos Gud.

b) Noen unndrar seg. Det er ikke alltid bevisst motstand mot kristendommen. Men de er redde og feige og våger ikke det siste steg. De utsetter avgjørelsen, som Feliks ga uttrykk for: Når jeg får god tid, Apg. 24, 25. Slike mennesker blir aldri frelst. Det finnes alltid noen unnskyldninger, like inn i dødens port.

De unndrar seg til fortapelse. Det sier Guds ord. Vi kan ikke omgjøre det, selv om vi ønsket det.  Men ennå er det anledning – du kan komme å bli frelst. Og ennå er det tid til å arbeide for Gud – for anskriket lyder og brudgommen er her.

.

Skjøgen og dyret i Åp. 17.

Hvem er skjøgen? 1.

I Åpenbaringen 17 er det tale om den store skjøgen. Hvem er hun? (I NB-07 og NT-05) er brukt ordet "horen".)Det er et stort tema som jeg ikke kan løse fullt ut. Men jeg skal prøve å peke på noe i den sammenheng og sette det inn i vår tid om mulig. Jeg skal prøve å komme tilbake til dette i flere innlegg med tiden. Her må vi se det i sammenheng både med hele Åpenbaringen og profeten Daniel og ellers andre steder i Bibelen.I dag vil jeg bare peke på noe Hans Nielsen Hauge skrev om dette, i boka "Forsøk til avhandling om Guds Visdom", s. 225. Her sier han først at han ikke har hørt noen forklaring om det, og derfor bad han Gud om lys over saken. Da sier han at ut fra Johs 8, 31f skjønte han at "der var en død djevelsk tro blant de fleste".Og Åpenbaringen handler mye om de siste tider. Mange andre skriftsteder sier noe om frafall mot slutten av denne tids husholdning. Og det kan vel ikke være tvil om at vår tid har mye av det. Og frafallet kommer så ufattelig fort i våre dager. Alt skjer så fort nå, utviklingen går med stormskritt. Derfor er det enda viktigere å holde sterkt fast på de gamle sannheter. For i stormen skal det lite til for å rykke opp og rive ned noe.Haugianeren Matheus Holte har skrevet noe om dette. Og han har rett når han ønsker at "Skriftens klare og alvorlige vitnesbyrd om den store religiøse forførelse i endetiden, (må) virke til selvprøvelse og en rett nød i våre hjerter".La det bli bønnen!

Del 2.

Åp. 17 begynner med å vise oss dommen over den store skjøgen. Når det står om en spesiell dom over henne, må det bety en alvorlig situasjon. Derfor kalles hun også stor. Dernest står det at hun sitter over de mange vann, som trolig betyr at hun har stor innflytelse og makt. Hun hersker over mange folk.

Vers 2 fører oss noe nærmere kvinnens liv. Hun har drevet hor med lederne i verden (kongene på jorden), og folket på jorden. Det ser ut til at det gjelder de fleste mennesker. Tanken føres straks til det STORE frafall som Bibelen taler om. Hor betyr utroskap og brukes i Bibelen om ofte i religiøs betydning, om slike som dyrker fremmede guder samtidig som de ikke helt forlater den sanne Gud. Det kan derfor bety en sammenblanding av flere religioner her, det vil kaller synkretisme. De har drukket seg drukne av det. Og drukkenskap er en slags sykelig hengivenhet til noe der man blir avhengig – som narkotika. Religion er en meget sterk avhengighet, som f. eks. Islam i noen land.

Vers 3: Engelen førte Johannes ut i ørkenen, antagelig i et syn. Der ser han en kvinne som sitter på et skarlagenrødt dyr. Det var unaturlig med flere hoder og horn og spottenavn på seg. Dette er symboluttrykk, og det klargjøres etter hvert.

Vers 4 forteller noe om kvinnens klær og utstyr, også det symbol på rikdom og makt og ære. Ytre sett er det altså noe storslagent over henne. Hennes kjennetegn er tydelig nok det som alltid har preget verdslig makt og storhet.

Og i vers 5 er hennes navn oppregnet. De er flere. Men det er uenighet om det første er et an navnene eller en felles beskrivelse: hemmelighet. I engelske bibler (f. eks. KJV, RV 1881 og NIV) har disse navnene med store bokstaver, og der Hemmelighet er ett av dem. Også den norske bibelen Guds Ord av N. Yri følger denne linje. Grunnteksten har ikke noen antydning om store bokstaver her, noe også Albert Barnes gjør oppmerksom på i sin kommentar.

Norske bibler har ellers oversatt slik at det er de følgene navn som er en hemmelighet. Og navnet blir da: Babylon, den store, Mor til horene og avskyelighetene på jorden (NB-07). Navnet er en beskrivelse av hvordan hun er. Og da er vi et steg nærmere svaret på spørsmålet: Hvem er skjøgen?

At navnet er en hemmelighet (eller kanskje en del av navnet) viser at ikke alle har forstått hva det dreier seg om. De har tatt henne ”for god fisk”, som det heter. Og det er grunnen til at de er blitt lurt av henne. Hun har så å si tildekket sine hensikter og framstått som en annen enn hun i virkeligheten er. Det er en av nøklene, eller hemmelighetene, til den religiøse forførelse. Og derfor får hun mange etterfølgere. – Men vi må vente litt på det endelige svaret på hvem hun er.

Del 3.
Det har vært alminnelig enighet om at Babylon er et symbolsk navn og ikke byen i Irak. Men det var i den byen de reiste Babels tårn, også det et symbol på storhet og makt (1. Mos. 11). I v. 6 knyttes så kvinnen til de kristne, og de er tydelig nok martyrer: De helliges blod og Jesu vitners blod. Og denne sammenhengen undret Johannes seg over. Han hadde ikke regnet med det. Kvinnens var drukken av deres blod, så hun er delaktig i deres død. Det verste er kanskje at hun har sin glede i at de dør.

Det ligger en hemmelighet gjemt i kvinnen, v. 7ff. Det er en sammenheng mellom kvinnen og de døde og dyret som er beskrevet. Rødfargen(e) kan vise til luksus og prakt og rikdom.

Det er alminnelig enighet om noe av tolkingen her. Dyret er det samme som i kap. 13, 1. Men det er trolig ikke bilde på selve djevelen, men på en politisk makt. Åpenbaringen er skrevet i Romerrikets tid, så det er naturlig å vise til det. Uttrykk som horn, hoder, kroner, løve m.m. taler for det samme, og de har sin bakgrunn i Dan 7. Det har vært på jorden og er det ikke der lenger, men det skal komme igjen. Hun skal altså bli borte en tid, men komme igjen.

I v. 9 brukes sju-tallet. De sju hodene på dyret er sju fjell og de er sju konger. Dyret er også en konge som har vært før, men blir det åttende i rekken når det kommer igjen, v. 10f. – dernest kommer titallet: Ti horn er ti konger uten makt og rike, men skal herske sammen med dyret en kort stund (en time). Jfr. her Dan. 7, 24. Dette er framtid for Johannes.

Da kommer krigen, v. 14. Den blir mellom dyret og dets allierte og Lammet – Kristus. Dette antyder den siste tid når Lammet skal være på jorden igjen. Men Lammets seier er viss.

I v. 15 kommer en forklaring på vannet i v. 1: Det betyr mange ulike folkeslag. Med neste vers inntreffer en forandring mellom dyret og skjøgen, som ender med skjøgens fall. Gud vil med andre ord bruke verdslige fyrster og land til å utføre sin vilje, i dette tilfelle å knuse skjøgen. Gud har ofte brukt en verdslig statsmakt i sin tjeneste, f. eks. i GT:

I v. 17 finner vi det forunderlige ordet at Gud overbeviste dem om hva de skulle gjøre, slik at Guds vilje skjedde. I ”En levende bibel” er det gjengitt slik: ”For Gud vil sørge for at de tenker ut en plan som tjener hans hensikt.” I slike tilfelle MÅ verden gjøre det Gud vil, selv om det er mot deres egen vilje! Og grunnen er ganske enkelt at Guds ord må bli fullbyrdet. Det Gud har sagt skal og må skje.

Til slutt finner vi så en forklaring på hemmeligheten med kvinnen, v. 1: Det er den store byen som hersker over kongene på jorden, dvs. styrer og hersker over alle folk. Den har også lederne i andre land i sin hånd. På bibelsk tid var det konger og keisere, nå er det både eneherskere og demokratisk valgte ”folketing”.

Del 4.
Etter denne gjennomgang av kap. 17 i Åpenb., er det tid for å tale mer om hva dette betyr. Forståelsen er noe ulik. Verken Luther eller Calvin har skrevet kommentar til Åpenbaringen. Men senere er det skrevet mye om emnet. Uten å gå inn i altfor mange detaljer, kan vi samle noen hovedtolkinger.

I første omgang refererer det til Romerriket i siste del av det første århundre. I profetisk perspektiv handler det om den siste tid. Alt sikter mot det. Derfor vil navn og uttrykk være symbol på noe som skulle komme. Og det gjelder både religiøse og politiske forhold.

Skjøgen står i motsetning til solkvinnen i kap. 12 og til lammets brud og det nye Jerusalem, kap. 19, 7ff og 21, 9ff. Dyret er symbol for et rike og skjøgen en by, Babylon. Noen mener at dette er Babylon i Irak, men det er mer trolig at det er symbolnavn på Rom. Kvinnen sitter på sju fjell, og byen Rom er grunnlagt på sju fjell. De første lesere ville forstå dette, og de ville tenke på Rom og Romerriket når det f. eks. står at kvinnen hersket over kongene på jorden, v. 17-18.

Et viktig trekk ved både kvinnen og dyret er det religiøse. (Og her ligger også tanken om Antikrist, kap. 13.) Og det ser ut til at religion og stat blir knyttet sammen, men på en annen og sterkere måte enn f. eks. i vår statskirke. De kan ikke sammenlignes. Staten tar religionen i sin tjeneste, men i en forvansket form. Og samtidig har religionen innflytelse på staten: kvinnen sitter på dyret. For en gudløs stat ville aldri tåle Bibelens ord om både synd og nåde og den levende Gud.

Men mot slutten av kapitlet kommer den store forandringen: Staten tar et oppgjør med de religiøse og knuser dem totalt. Her må det være tale om både hedenske religioner, Islam og en utvannet og ubibelsk ”kristendom”.

Luther mente at Antikrist var paven og romerkirken. Calvin var enig her. Når vi tenker på den blodige historie med makt og prakt den er kjent for, er det tydelige likhetstrekk. Slik sett har de rett. Men vi må ikke stanse der. For mange religiøse system (kirkesamfunn) får noe av de samme trekk over seg etter en tid. Johannes klargjør i 1. Johs 2, 18 at det ikke bare er en person som skal herske en gang. Det dreier seg om mange antikrister som har vært til stede i hele historien. Og det er tale om Antikrists ånd, som fornekter den sanne Guds Sønn, kap. 4, 3 i samme brev.

At det er tale om flere skjøger, kommer også fram i v. 5: Hun er mor til skjøgene og all styggedom på jorden. I endens tid vil det måtte bety kirker og samfunn som er besmittet av den samme vantro og sløvhet med hensyn til både lære og liv. Og det kan ikke være galt å se dette i forhold til bibelsynet. For det er jo slik at Bibelen er grunnboka for vår kristendom. Vi tilber ikke en bok, men vi bygger vår tro og liv på det som står i boken.

Når man da avviker fra Bibelen, må det få følger for vårt trosliv og evige skjebne. Det er sammenblandingen av verdslig tanke og mening og bibelens ord, som er åndelig hor. For da forsøker man å bygge sitt liv på to grunnvoller. Synd og nåde kan aldri forenes. De som gjør det, vil møte en forferdelig dom som de ikke hadde ventet eller forutsett. Slik er det å være åndelig blind. Må Gud få hjelpe oss alle til klarhet.
Amen.