fredag 18. september 2015
Slutte å tro?
mandag 5. november 2012
Bøker om endetida.
onsdag 15. august 2012
Gnostisime
Gnostisisme i Bibelen – og nå.
”Historien gjentar seg selv.” Det er et ”dogme” vi kan argumentere både for og mot. Det betyr selvsagt ikke at alt blir som før, og heller ikke at nåtiden er en nøyaktig kopi av farne dager. Men at noen hovedideer-og linjer kommer igjen både en og flere ganger, har historien flere eksempel på.
Her vil jeg bare vise at noe i fortiden kommer igjen senere, ofte i nye klær. Men på innsiden er de utrolig like.
Gnosis
En ”åndelig” og filosofisk retning i de første århundrer e. Kr. var gnostisismen. Den hadde flere retninger. To hovedlinjer peker seg ut: den hedenske gnostisismen, som også blir kalla hermetismen (etter Hermes Trismegistos), med røtter tilbake til Platon. Og så den som hadde et kristent ferniss. For å gjøre det enkelt vil vi kalle den siste for den ”kristne gnostisismen”, selv om det er svært upresist.
Kerint
Den ”kristne” gnostisismen var en filosofisk retning, og det kan diskuteres hvem og hvor mange som var med i denne gruppen. Sikkert er det i alle fall at vi finner nedslag av den i NT. Hvis vi regner brevene i NT for å være apostoliske (noe vi må), viser dette at den ”kristne” retningen var tidlig ute. En sentral person i denne retningen er uten tvil Kerint fra Egypt. Han var jødekristen og er kjent bl. a. fra Ireneus og Eusebius’s skrifter. Kerint var vranglærer på flere måter. Han lærte at Gud ikke var den høyeste Gud, bare leder for lave englemakter. Og Jesus var ikke Guds sønn og ikke født av en jomfru, han var bare en vanlig sønn av Josef og Maria. Det er kirkefaderen Irenenus som skriver slik om hans lære. Så kommer den underlige, nærmest mystiske lære om Kristus – som altså ikke var Jesus. Kristus kom fra den høyeste guden, som ikke var skapergud. Han kom over Jesus som en due ved dåpen. Senere vek Kristus bort frå Jesus som en ånd, mens mennesket Jesus led og døde – og til og med stod opp. Kerint delte altså Jesus i to ”personer” og nektet at han var Guds Sønn og stedfortreder for oss. Forsoning er da umulig.
En hovedgrunn til slike tanker må være at han i vantro satte sine menneskelige tanker over Guds og dermed ble han dommer over Gud og de sannheter han har gitt oss i Skriften. Og der synet på Jesus blir rokket, blir hele læren gal.
Kampbrev i NT.
Flere brev i NT var faktisk skrevet som kampbrev mot denne retningen, som ble regnet for vranglære. Det ser vi bl. a. av at de bibelske forfatterne argumenterer sterkt mot den.
Brevene er ikke bare skrevet som oppbyggelige traktater og brev. Slik leser vi dem og får stor hjelp i gudslivet vårt av dem. Det har vi full rett til, ettersom Bibelen er Guds ord til alle slekter.
Men det kan være nyttig og opplysende å se dem i lys av samtiden. I alle tilfelle kan vi forstå hvorfor apostelen skrev som han skrev. Og hvis vi også tenker at samme tanker dukker opp nå, blir det mulig å finne svar og hjelp i den åndskamp som vi står i nå. For i Guds rike er det sammenheng i tid. Gud vil gi det samme svaret i dag som på Paulus’s tid – selv om vi noen ganger bruker andre ord.
Johannes
Apostelen Johannes var en flittig skribent, nest etter Paulus. Vi har fem bøker av han i NT. Han ble den eldste av apostlene og døde ikke før på 90-tallet e. Kr. Hvis gnostisismen var i virksomhet da, er det grunn til å regne med spor etter den i hans skrifter.
Og det tror vi det er.
Jeg vil bare ta frem det første brevet hans her. Det er et anonymt skrift som har preg av å være et ”rundskriv”. Og finner vi spor av ”gnosis” i dette brevet fra omkring år 85-95 e.Kr., vet vi at gnostiske tanker var aktuelle tanker så tidlig.
Ikke alle tanker i gnostisismen kommer igjen i brevet. Vranglærerne har som vane å snike seg inn blant de kristne. Det er derfor vi ikke alltid har så lett for å oppdage dem før de har gjort skade i kristenflokkene. I brevet er det særlig to lærespørsmål vi kan dra frem og vise her. Og de har stor relasjon til vår tid.
Også andre brev i NT bærer preg av gnostisismen, både Kolosserbrevet og 1. Korinterbrev.
Vi har faktisk eksempel i NT på at gnosis var kjent før Johannes’s brev. I Paulus’s brev til Kolossæ er det også spor av kamp mot ubibelske tanker. Brevet var faktisk også et kampbrev. Etter prof. Olav Moe var brevet skrevet i begynnelsen av 60-årene. Og det er nesten 25-30 år før Johannes skrev sitt brev. Men nå gjelder det altså Johannes.
Jesus
Ut fra dette forstår vi godt at Johannes må skrive så sterkt om Jesus som Guds Sønn, den enbårne, og som soning for våre synder. En mener også at evangeliet etter Johannes er et motskrift mot Kerint, f. eks i Joh. 1, 1-3 m. fl. st. Jesus er det evige Logos, ordet som var fra begynnelsen. Det samme finner vi igjen i brevet, kap. 1,1-3. Der understreker han at denne Jesus var fra begynnelsen, han var livets ord. De troende, sier han, har samfunn både med Gud og hans Sønn – og det er Jesus Kristus – altså ikke en deling av personen. I kap. 4,2 skriver han rett ut at denne Jesus Kristus er kommet i kjøt og er av Gud. Dersom det var selvsagt for alle, var det ikke nødvendig å skrive det så sterkt. Flere ganger skriver han at han og flere andre har sett det og vitner – de var øyenvitner til Jesus. Og det er et sterkt bevis.
Men Johannes stanser ikke ved personen Jesus. Det var ikke nok å ha en rett lære om ham. Men bare som Gud kunne han gjøre den gjerningen han var sendt for. Og det var ikke bare å tale, helbrede og gjøre under. Det var vitnesbyrd om hvem han var. Men allerede i første kap. skriver han om hva Jesu blod betyr, 1,7. Hovedsaken finner vi igjen i kap. 2,2: Jesus er en soning – for hele verdens synd. Det må han si så sterkt fordi Kerint og andre nektet det. Og det folk nekter, det må forkynnes! Det er slik de lærer nye tanker. Versene i kap. 4, 9-10 er viktige i dette lys: Det er Gud som har sendt Jesus, av sin kjærlighet. Og Jesus er Guds Sønn, og ble en forsoning for oss. Og mot slutten av brevet kommer ”summa summarum”: Visshet om at jeg er Guds barn ligger nettopp i at Jesus er Guds Sønn. Og det gir frimodighet til å hevde og bekjenne at jeg er en kristen og våger å be og vente svar, 5,10-15.
Og hva sier vår tid til dette? Synet på Jesus er svakt, kanskje særlig blant noen lærde og de unge. En tar ikke konsekvensene av at Jesus er Gud. Man får inntrykk av at Jesus er et godt menneske – med noen spesielle kontakter i himmelen. Men ikke noe mer. Og da står ikke Jesus frem som den store FRELSEREN. Han blir bare en reformator Blant mange andre.
EtikkKerint stanser ikke ved den falske lære om Jesus. Han hadde også et ord å si om livet som kristen. Her kommer han med en etisk villfarelse som også er farlig. Og den er kanskje mer synlig og på en måte forståelig for folk flest.
I etikken lærer noen gnostikere libertinisme, som betyr at en kan velge selv hvorledes en vil leve. Her skiller de mellom ”den guddommelige pneuma” (A. Nygren) som er det sanne ”jeg”, og det lavere jordiske livet. Hovedsaken ble å berge det åndelige livet (pneuma). Det må løses ut av det jordiske fengslet. Livet som menneske er likegyldig. De kan leve som de vil, det har ikke noe med vårt ”gudsliv” å gjøre.
Her reagerer apostelen kraftig. Han visste at det var helt mot Jesu lære. Liv og lære skulle stemme med hverandre. Etikken kunne ikke tale mot truen. Derfor gjør han det klart: Hvis vi sier at vi ikke har syndet, gjør vi Gud til en løgner og hans ord er ikke i oss, 1,10. Og den som er født av Gud (er en kristen), gjør ikke synd, 3,9. Ja, den som gjør synd, er av djevelen, 3,8. Det er hard kost. Med det vil Johannes si at Kerint og gnostikerne ikke er kristne når de lærer slik. Et rett liv er en nødvendighet og organisk konsekvens av å leve med Gud. Vi er ikke fristilt fra Guds ord om vi er fri i Kristus.
Vår tidDette går rett inn i vår tid og vår kristendom. Her viser den moderne gnostisismen seg i sin rette drakt. Tankegangen og slagordet blant mange nå er: Jeg gjør hva jeg vil og synes er rett. Det jeg tror er sant for meg, det gjør jeg. Andre har ingen ting med det. Jeg holder meg til det jeg forstår av Bibelen.
Det er moderne gnostisisme.
Men dette er egentlig å hevde seg over Gud. En tar liksom selv kontrollen over alt i livet, uten å helt forstå hva konsekvenser det får.
Her er det bare en vei å gå – den Johannes gikk: Å holde frem den rette i og sanne kristne lære og tro. Han hamrer fast på de sentrale bibelske tema: Om hvem Jesus er og hva han har gjort, og hva en rett kristen er.
En ullen tale der en ikke skal støte noen, er ikke veien. Det bare utvanner kristentroen enda mer enn den alt er. Det har alltid vært klare toner som har båret kristendommen frem i tunge tider. Klare vekkelsestoner om synd, omvendelse og Guds frie nåde har skapt de store vekkelser i tidene før. Bare det kan gjøre det samme nå. Logikken er klar: Skal Gud gripe inn, må hans folk gå frem på Guds premisser. Og de ligger i hans Ord. Alle avvik fra det, river ned selve grunnmuren i den kristne troen. (Gud har noen ganger gått utenom kirken og det etablerte Guds folk og skapt nye tider ved noen få lydige vitner. Det kan han gjøre igjen.)
---
mandag 22. november 2010
2. Pet. 3, 10-14 og 17.
Åp. 20, 11-15. Dommen
Åp. 3, 14-22. LAODIKEA.
Hebr. 10, 37-39
lørdag 15. mars 2008
Skjøgen og dyret i Åp. 17.
I Åpenbaringen 17 er det tale om den store skjøgen. Hvem er hun? (I NB-07 og NT-05) er brukt ordet "horen".)Det er et stort tema som jeg ikke kan løse fullt ut. Men jeg skal prøve å peke på noe i den sammenheng og sette det inn i vår tid om mulig. Jeg skal prøve å komme tilbake til dette i flere innlegg med tiden. Her må vi se det i sammenheng både med hele Åpenbaringen og profeten Daniel og ellers andre steder i Bibelen.I dag vil jeg bare peke på noe Hans Nielsen Hauge skrev om dette, i boka "Forsøk til avhandling om Guds Visdom", s. 225. Her sier han først at han ikke har hørt noen forklaring om det, og derfor bad han Gud om lys over saken. Da sier han at ut fra Johs 8, 31f skjønte han at "der var en død djevelsk tro blant de fleste".Og Åpenbaringen handler mye om de siste tider. Mange andre skriftsteder sier noe om frafall mot slutten av denne tids husholdning. Og det kan vel ikke være tvil om at vår tid har mye av det. Og frafallet kommer så ufattelig fort i våre dager. Alt skjer så fort nå, utviklingen går med stormskritt. Derfor er det enda viktigere å holde sterkt fast på de gamle sannheter. For i stormen skal det lite til for å rykke opp og rive ned noe.Haugianeren Matheus Holte har skrevet noe om dette. Og han har rett når han ønsker at "Skriftens klare og alvorlige vitnesbyrd om den store religiøse forførelse i endetiden, (må) virke til selvprøvelse og en rett nød i våre hjerter".La det bli bønnen!
Del 2.
Åp. 17 begynner med å vise oss dommen over den store skjøgen. Når det står om en spesiell dom over henne, må det bety en alvorlig situasjon. Derfor kalles hun også stor. Dernest står det at hun sitter over de mange vann, som trolig betyr at hun har stor innflytelse og makt. Hun hersker over mange folk.
Vers 2 fører oss noe nærmere kvinnens liv. Hun har drevet hor med lederne i verden (kongene på jorden), og folket på jorden. Det ser ut til at det gjelder de fleste mennesker. Tanken føres straks til det STORE frafall som Bibelen taler om. Hor betyr utroskap og brukes i Bibelen om ofte i religiøs betydning, om slike som dyrker fremmede guder samtidig som de ikke helt forlater den sanne Gud. Det kan derfor bety en sammenblanding av flere religioner her, det vil kaller synkretisme. De har drukket seg drukne av det. Og drukkenskap er en slags sykelig hengivenhet til noe der man blir avhengig – som narkotika. Religion er en meget sterk avhengighet, som f. eks. Islam i noen land.
Vers 3: Engelen førte Johannes ut i ørkenen, antagelig i et syn. Der ser han en kvinne som sitter på et skarlagenrødt dyr. Det var unaturlig med flere hoder og horn og spottenavn på seg. Dette er symboluttrykk, og det klargjøres etter hvert.
Vers 4 forteller noe om kvinnens klær og utstyr, også det symbol på rikdom og makt og ære. Ytre sett er det altså noe storslagent over henne. Hennes kjennetegn er tydelig nok det som alltid har preget verdslig makt og storhet.
Og i vers 5 er hennes navn oppregnet. De er flere. Men det er uenighet om det første er et an navnene eller en felles beskrivelse: hemmelighet. I engelske bibler (f. eks. KJV, RV 1881 og NIV) har disse navnene med store bokstaver, og der Hemmelighet er ett av dem. Også den norske bibelen Guds Ord av N. Yri følger denne linje. Grunnteksten har ikke noen antydning om store bokstaver her, noe også Albert Barnes gjør oppmerksom på i sin kommentar.
Norske bibler har ellers oversatt slik at det er de følgene navn som er en hemmelighet. Og navnet blir da: Babylon, den store, Mor til horene og avskyelighetene på jorden (NB-07). Navnet er en beskrivelse av hvordan hun er. Og da er vi et steg nærmere svaret på spørsmålet: Hvem er skjøgen?
At navnet er en hemmelighet (eller kanskje en del av navnet) viser at ikke alle har forstått hva det dreier seg om. De har tatt henne ”for god fisk”, som det heter. Og det er grunnen til at de er blitt lurt av henne. Hun har så å si tildekket sine hensikter og framstått som en annen enn hun i virkeligheten er. Det er en av nøklene, eller hemmelighetene, til den religiøse forførelse. Og derfor får hun mange etterfølgere. – Men vi må vente litt på det endelige svaret på hvem hun er.
Del 3.
Det har vært alminnelig enighet om at Babylon er et symbolsk navn og ikke byen i Irak. Men det var i den byen de reiste Babels tårn, også det et symbol på storhet og makt (1. Mos. 11). I v. 6 knyttes så kvinnen til de kristne, og de er tydelig nok martyrer: De helliges blod og Jesu vitners blod. Og denne sammenhengen undret Johannes seg over. Han hadde ikke regnet med det. Kvinnens var drukken av deres blod, så hun er delaktig i deres død. Det verste er kanskje at hun har sin glede i at de dør.
Det ligger en hemmelighet gjemt i kvinnen, v. 7ff. Det er en sammenheng mellom kvinnen og de døde og dyret som er beskrevet. Rødfargen(e) kan vise til luksus og prakt og rikdom.
Det er alminnelig enighet om noe av tolkingen her. Dyret er det samme som i kap. 13, 1. Men det er trolig ikke bilde på selve djevelen, men på en politisk makt. Åpenbaringen er skrevet i Romerrikets tid, så det er naturlig å vise til det. Uttrykk som horn, hoder, kroner, løve m.m. taler for det samme, og de har sin bakgrunn i Dan 7. Det har vært på jorden og er det ikke der lenger, men det skal komme igjen. Hun skal altså bli borte en tid, men komme igjen.
I v. 9 brukes sju-tallet. De sju hodene på dyret er sju fjell og de er sju konger. Dyret er også en konge som har vært før, men blir det åttende i rekken når det kommer igjen, v. 10f. – dernest kommer titallet: Ti horn er ti konger uten makt og rike, men skal herske sammen med dyret en kort stund (en time). Jfr. her Dan. 7, 24. Dette er framtid for Johannes.
Da kommer krigen, v. 14. Den blir mellom dyret og dets allierte og Lammet – Kristus. Dette antyder den siste tid når Lammet skal være på jorden igjen. Men Lammets seier er viss.
I v. 15 kommer en forklaring på vannet i v. 1: Det betyr mange ulike folkeslag. Med neste vers inntreffer en forandring mellom dyret og skjøgen, som ender med skjøgens fall. Gud vil med andre ord bruke verdslige fyrster og land til å utføre sin vilje, i dette tilfelle å knuse skjøgen. Gud har ofte brukt en verdslig statsmakt i sin tjeneste, f. eks. i GT:
I v. 17 finner vi det forunderlige ordet at Gud overbeviste dem om hva de skulle gjøre, slik at Guds vilje skjedde. I ”En levende bibel” er det gjengitt slik: ”For Gud vil sørge for at de tenker ut en plan som tjener hans hensikt.” I slike tilfelle MÅ verden gjøre det Gud vil, selv om det er mot deres egen vilje! Og grunnen er ganske enkelt at Guds ord må bli fullbyrdet. Det Gud har sagt skal og må skje.
Til slutt finner vi så en forklaring på hemmeligheten med kvinnen, v. 1: Det er den store byen som hersker over kongene på jorden, dvs. styrer og hersker over alle folk. Den har også lederne i andre land i sin hånd. På bibelsk tid var det konger og keisere, nå er det både eneherskere og demokratisk valgte ”folketing”.
Del 4.
Etter denne gjennomgang av kap. 17 i Åpenb., er det tid for å tale mer om hva dette betyr. Forståelsen er noe ulik. Verken Luther eller Calvin har skrevet kommentar til Åpenbaringen. Men senere er det skrevet mye om emnet. Uten å gå inn i altfor mange detaljer, kan vi samle noen hovedtolkinger.
I første omgang refererer det til Romerriket i siste del av det første århundre. I profetisk perspektiv handler det om den siste tid. Alt sikter mot det. Derfor vil navn og uttrykk være symbol på noe som skulle komme. Og det gjelder både religiøse og politiske forhold.
Skjøgen står i motsetning til solkvinnen i kap. 12 og til lammets brud og det nye Jerusalem, kap. 19, 7ff og 21, 9ff. Dyret er symbol for et rike og skjøgen en by, Babylon. Noen mener at dette er Babylon i Irak, men det er mer trolig at det er symbolnavn på Rom. Kvinnen sitter på sju fjell, og byen Rom er grunnlagt på sju fjell. De første lesere ville forstå dette, og de ville tenke på Rom og Romerriket når det f. eks. står at kvinnen hersket over kongene på jorden, v. 17-18.
Et viktig trekk ved både kvinnen og dyret er det religiøse. (Og her ligger også tanken om Antikrist, kap. 13.) Og det ser ut til at religion og stat blir knyttet sammen, men på en annen og sterkere måte enn f. eks. i vår statskirke. De kan ikke sammenlignes. Staten tar religionen i sin tjeneste, men i en forvansket form. Og samtidig har religionen innflytelse på staten: kvinnen sitter på dyret. For en gudløs stat ville aldri tåle Bibelens ord om både synd og nåde og den levende Gud.
Men mot slutten av kapitlet kommer den store forandringen: Staten tar et oppgjør med de religiøse og knuser dem totalt. Her må det være tale om både hedenske religioner, Islam og en utvannet og ubibelsk ”kristendom”.
Luther mente at Antikrist var paven og romerkirken. Calvin var enig her. Når vi tenker på den blodige historie med makt og prakt den er kjent for, er det tydelige likhetstrekk. Slik sett har de rett. Men vi må ikke stanse der. For mange religiøse system (kirkesamfunn) får noe av de samme trekk over seg etter en tid. Johannes klargjør i 1. Johs 2, 18 at det ikke bare er en person som skal herske en gang. Det dreier seg om mange antikrister som har vært til stede i hele historien. Og det er tale om Antikrists ånd, som fornekter den sanne Guds Sønn, kap. 4, 3 i samme brev.
At det er tale om flere skjøger, kommer også fram i v. 5: Hun er mor til skjøgene og all styggedom på jorden. I endens tid vil det måtte bety kirker og samfunn som er besmittet av den samme vantro og sløvhet med hensyn til både lære og liv. Og det kan ikke være galt å se dette i forhold til bibelsynet. For det er jo slik at Bibelen er grunnboka for vår kristendom. Vi tilber ikke en bok, men vi bygger vår tro og liv på det som står i boken.
Når man da avviker fra Bibelen, må det få følger for vårt trosliv og evige skjebne. Det er sammenblandingen av verdslig tanke og mening og bibelens ord, som er åndelig hor. For da forsøker man å bygge sitt liv på to grunnvoller. Synd og nåde kan aldri forenes. De som gjør det, vil møte en forferdelig dom som de ikke hadde ventet eller forutsett. Slik er det å være åndelig blind. Må Gud få hjelpe oss alle til klarhet.
Amen.
lørdag 25. august 2007
Vår tids synder !
Om synder i vår tid
Av Nils Dybdal-Holthe
Dagen 24.8.2007 (der art. var forkortet).
Et par boktitler viser at folk har vært opptatt av begrepet synd, selv om de fleste ikke tar synden alvorlig. Dikteren Sigurd Hoel skrev om ”Syndere i sommersol” i 1927 og Lillian Clifford om ”Syndere av i dag” i 1929.
Det finnest nok mennesker som gjør mange synder, ja kanskje bryter alle Guds bud med vitende og vilje. Men det er også slik at noen synder er særlig framtredende i visse perioder. De fleste ting går i bølgedaler.
Hva er da det viktige synderegisteret i vår tid? Vi skal prøve å svare på det, vel vitende om at det trolig er flere som ”fortjener” å være med på denne lista. Plassmangel får være en unnskyldning, min uvitenhet en annen. Men noe skal vi notere, synder som mange i folket vårt lider under og praktiserer til sin egen undergang.
Forholdet til Gud
Det første og alvorligste er forholdet til Gud. Han er skaper og herre, og vi er dermed underlagt ham i alt. Ingen kan melde seg ut av det ”slektskapet”. Alle blir ikke dermed frelst, men alle står til ansvar for Ham.
Nå ser vi mer enn noen gang at Gud ignoreres totalt. Politikerne tar ikke Gud med på råd. Det kan de ikke gjøre når vi har en statsminister som stod fram ved valget og sa: Jeg tror ikke på Gud. Og i praktisk politikk ser vi hele tiden at Gud ikke er der. De har ikke en gang respekt for ham, men bruker hele tiden mennesket som referanseramme for beslutninger og lover. Og folket følger villig etter. Det er enklest å gå der de fleste farer hen.
Dermed bryter de radikalt med lovens første bud: Du skal ikke ha noen Gud ved siden av meg, sa han på Sinai. Herren har ennå ikke opphevet dette. Du er skyldig i majestetsforbrytelse når du ikke regner med ham og følger hans ord.
Navnet
Det andre bud er om Guds navn, og det henger sammen med det første: om Guds suverenitet. Hvis vi respekterer Gud, vil vi også være nøye med hans navn. Når folk banner og sverger og bruker på djevelens og Guds navn ”forfengelig”, viser det at de har liten respekt for dem.
Men Gud tar det nøye. Det andre budet er det eneste som har en slik advarsel: Herren vil ikke holde deg uskyldig om du misbruker Guds eller Jesu navn. For da spotter du Gud. Sverdrups gamle forklaring sier at ”en syndig vane viser at synden hersker over oss”.
Da er det mye synd i landet vårt.
Guds dag
En selvfølgelig følge av en slik ”tro” er at ingen ting av det Gud mener og gjør blir tatt hensyn til. Dermed er ikke Guds dag viktig heller. Søndagen er lik alle andre dager, ja, med unntak av at de arbeider ikke på sin arbeidsplass denne dagen. Men mange arbeider. Vi hører det godt i byggefelt og naboskap. Søndag er jobbedag.
At det er lett å glemme at søndag er Guds dag og ikke bare en nødvendig hviledag midt i stresset, ser vi av det tredje bud: Kom i hu at du holder hviledagen hellig. Hvile trenger alle, men at denne dagen er hellig, må Gud minne oss om. Men vi må la oss advare og ta imot påminnelsen.
Også for Guds dag står vi ansvarlige. Regnskapens dag kommer for oss alle. Det vil bli mange som da våkner for seint – også overfor en så lite påaktet detalj. Gud tok hviledagen alvorlig.
Abort
Abort er drap. Det forstår alle. Men det er et særlig ondskapsfullt drap, uhyggelig og utspekulert. For offeret er her helt uskyldig, og det har ingen mulighet til å forsvare seg eller rømme unna. Derfor er det en forferdelig måte å ta livet av noen på. Derfor kaller vi det fosterdrap, eller rett og slett barnemord.
Vi har ikke lov til å dempe ned ordbruken for å skåne de som har gjort dette. En mildere ordbruk fører vanligvis til et annet og lettere syn på abort. Det blir liksom ikke så farlig lenger. De som har syndet mot dette som mot alle andre bud, har bare en vei å gå: Til den hellige Gud ved Jesus og be om nåde og tilgivelse. Og da sier Guds ord at du skal få det. Men det kan hende du må bære på minnet om din synd hele livet.
Men disse ord er skrevet for å advare noen mot en lett vei ut. Synd fører alltid til ny synd. Og man leger aldri et sår ved å lage et nytt sår.
Homofili
Det er det heteste tema i vår tid om menneskers forhold til hverandre. Det er religiøst, moralsk og ytterst personlig for mange. Det ser vi av nivået på følelser og ordbruk.
Men homofili er synd, når vi med det mener praksis og levemåte. Vi taler ikke her om legning, og det har kanskje flere sider ved seg. Bibelen har imidlertid bare en mening om homofilt samliv. Det ser vi i Sodoma og Rom. Gud dømmer det.
Og for Guds dom hjelper det lite om mennesker sier de er ærlige, og de gjør det av kjærlighet og at de har et fint forhold. Det er ikke det saken dreier seg om. Det handler alltid om hva Gud har sagt. La oss bøye oss for det.
Det som skremmer det våkne Guds folk, er at biskoper og prester og andre ledere i Guds rike på ulike nivå følger folket og ikke Gud. Og det blir en uhyggelig dom over dem.
Her skal vi merke oss at det er ikke bare de som utfører en handling, her: lever sammen av samme kjønn, som synder. Det gjør også de som holder med dem og sanksjonerer dermed både personene og handlingen. Når ellers bra biskoper står fram og ”velsigner” prester og nye biskoper som godkjenner homofil praksis, overgår det vår tanke om hva som kan gå an. Det innrømmer mange av oss. Vi blir forundret. Dere kjenner Skriften, og dere vet at vi kan aldri tolke oss bort fra den. Det er liberal teologi. Vi skal underordne oss Skriften. Dere som vil være bibeltro, kan dere ikke ta en pause og ennå en gang gå inn i tenkeboksen. Men ta Bibelen med. Det er ikke ment som ironi, men som et inderlig ydmykt spørsmål.
Guds Sønn
Dypest sett kan vel all synd samles i dette: Guds Sønn oversees. Han som kom for å berge menneskene fra den dypest avgrunn, blir satt til side. For i det hjerte der Jesus får være konge i mer enn ord, må synden flytte ut.
Der er mange andre synder, i ekteskapet, ved eiendom og hva som er mitt og ditt, om penger og menneskesyn. Men bak alt står dette spøkelset: Jesus er byttet ut med mennesket selv. Og det kaller vi Egoisme.
Skal vi ikke be om nåde for synd og kraft til livet framover. Da kan det ennå skje: en ny dag over landet kommer, der menneskene søker Gud og hans vilje og lærer å fornekte sin egen tanke og mening. Det er Herrens velsignelse som gjør rik.
---

