2. Pet. 3, 10-14 og 17.

2. Pet. 3, 10-14 og 17. 

Vers 10 talar om den aller siste tida. Då er det nytta sterke ord. Herrens dag kjem som ein tjuv. Himlane skal forgå med stort brak, og det vert brann og oppløysing. Det er eigentleg ei skremmande tid slik. Mange vil ikkje tru det. men Bibelen er klar: Trass vantrua vert det slik Skrifta har sagt. Me skal vera merksame på at nokre uttrykk ofte er bilder på noko som me ikkje har vanlege ord for. Då skriv Peter litt om korleis dei kristne har det med tanke på framtida. Det han nå seier, er korleis det atterfødde sinn er.

 

1. Me ventar på Jesu kome. Tre gonger seier han det her. Og slik er Guds born. Me veit at han kjem snart og teikna viser det. Det er mørke på jorda. Slik skal det bli. Det er vanskar for dei truande og då lengtar barnet heim. Verda vert meir og meir verdsleg. Islam krev å få rom i dei gamle kristne landa. Dei pressar på meir enn dei fleste andre kulturar. Då gjeld Jesu bud: Når de ser dette skjer, lyfta hovudet dykkar: Nå kjem utløysinga for dei som høyrer Jesus til. Luk. 21, 28. Det er kjenneteikn på eit godt og rett gudsliv. Nokre bibelvers viser det. Paulus skriv i Fil. 3, 20: Vårt rike er i himmelen og derifrå ventar me…. I 1. Tes. 1, 10 skriv han om å venta på Guds Son. Og til Titus 2, 13 seier han: medan me ventar på den sæle vona. Slik lever Guds born. Augo er retta opp mot himmelen, der er vår rette heim. Nokre vil spotta, v. 3-4. Det skal me først og fremst vita. Folk seier at dei kristne alltid har sagt at Jesus kjem snart att. Men han er ikkje komen. Korleis kan me tru slikt då, seier dei? Og svaret er enkelt: Gud reknar på ein annan måte enn me. Ein dag er som tusen år. Me har slik hastverk og alt skal skje straks. Gud har tid. Men det kjem nok slik han hat sagt. Det er trua sitt vesen: Gud har sagt det – og då skjer det. Guds born skal då ha ei levande von og venta med tålmod på dagen. Me skal ikkje gro fast her eller slå oss til ro med dette livet. Å venta er å vera klar og rede kvar einaste stund til å ta imot han. Er du det? 

2. Då skal me leva rett i verda.Her nyttar Peter også store ord. I v. 11 skriv han: Då alt går i oppløysing, kor viktig er det då ikkje at de ferdast heilagt og i gudsfrykt. I v. 14 står det: Når det ventar på desse ting, så legg vinn på å verta funne utan flekk og lyte for han, i fred. Og i v. 17 vil han at me skal ta oss i vare så me ikkje vert rivne med av villfaringa åt dei lovlause. Ikkje alle er så faste i tru og overtyding. Viljesterke og populære predikantar kan lett dra somme med seg ut i ei anna tru og føra dei bort frå den einfelde trua på Kristus. Det er mange farar og freistingar i endetida. Jesus tala om det i Luk. 21, 34-36: Men tak dykk i vare, så ikkje hjarta dykkar tyngjest av rus og svir og verdslege suter, så den dagen kjem uventa på dykk som ei snare. 35 For han skal koma over alle dei som bur over heile jorda. 36 Men vak kvar tid og stund, og be om at de må haldast verdige til å sleppa frå alt dette som skal koma, og til å verta ståande for Menneskesonen. Dei orda kan me sjå nøyare på kvar for oss. Er det noko som tyngjer oss og dreg oss på fråstand? Eit par tankar om det er viktige her. a) Me som trur har lyst til å leva for Gud. Den nye natura har dette sinn: Me vil gå Guds veg. I kap. 1, 4 skreiv Peter: Me har fått del i guddommeleg natur. Slik skulle det vore naturleg og sjølvsagt at me alltid levde rett for Han. b) Likevel vert me formana til å leva rett. Og det kjem av at me er trege og sløve og gløymer oss bort. Og kjøtet vårt vil ikkje leva for Gud. Så blir det kamp i sjela. I Hebr. 3, 13 kjem nokre sterke ord igjen: Forman kvarandre kvar dag - - så ingen av dykk skal forherdast ved at synda dårar dykk. Bibelen har mange formaningar til oss i ulike situasjonar. Men me skal ikkje leva rett for å bli betre for Gud og verdige til å kallast kristne i oss sjølve. Me har alt i Kristus, og berre det gjeld for Han. Men me kan bli betre for menneske her i verda. Å vera lys og salt er noko anna enn å leva som verdslege. Det er viktig for oss som trur på Gud å visa at me meiner alvor. Kvardagslivet er eit vitnemål for andre. Og det seier m.a.: Det er da noe å være barn av Gud den evige Fader. Døme på formaningsord er Rom. 12, 1-2 m.fl. og Ef. 4, 1-ff. Her er tale om leva slik det sømer seg for Guds born. Me skal altså ikkje leva slik det sømer seg for verda eller heidningane. Det er Gud som er vår standard og eksempel. Legg vinn på å vera utan flekk og lyte. Då er me varsame med ord og gjerning og levevis mellom folket vårt.  

3. Til slutt: Me skundar fram Guds dag, v. 12.Er ikkje det interessant og underleg. Kristenfolket kan framskunda Jesu kome til jord. Korleis kan det skje? Kan det vera mogleg. Guds ord seier at huset skal bli fullt. Evangeliet skal forkynnast for alle – og DÅ KJEM JESUS. Mat. 24, 14. Me kan berre vera med på dette ved å arbeida for Gud. Difor talar teksten om misjon i samband med Jesu atterkome. I den bibelomsetjinga som kom i 1975 er det sagt slik: ”Gjer det de kan, så han skal koma snart.” Det kan me berre ved å fullføra misjonsbefalinga. Alle folkeslag skulle høyra. Så lenge det er eit folk att som ikkje er nådd, kan han ikkje koma. For Gud held alltid ord. Difor kunne dette ikkje ha skjedd ikr. 1900 då dei tala mykje om Jesu kome. Det skal me alltid gjera, men dagen veit me ikkje. Jesus ser etter misjonssinn hjå oss. Han vil skapa det i oss, slik at nauda for dei ufrelste i vårt land og i andre land må verta stor og tyngjande. Se, de går under i brenningens brus,Redd en, redd en.Sjeler fortapes i lystenes rus, redd en. Slik syng me. Og ein misjonær song slik: Gi meg ditt ømme frelsersinn for slektens sorg og harm. Lukk meg i dine smerter inn og gjøre meg sterk og varm. Har me gjort det me kunne for å berga nokon? Det spørsmålet å leva i oss og brenna seg fast i sjela. Tenk om me kunne vera med i dette sjelevinnararbeidet. Gud hjelp oss til det. Amen.

Åp. 20, 11-15. Dommen

Åp. 20, 11-15.

Det er ein alvorleg tekst. Eg såg, seier Joh. Han ser lenger og djupare enn me. Han ser det alvorlege og i framtida. Eg såg står 35 gonger i Åp. og ordet såg står 57 gonger. Her ser me på noko av det hans såg.

1. Ei Kvit truna. Det er dom ved ein heilag Gud. 2. Mos. 33,20f. Alt veik bort for han, så sterk er hans heilage nærvær.

2. Dei døde. dei stod for Gud - for å gjera rekneskap. Her skal me alle. Ingen går fri. Små og store. Ingen er for unge til å vera ansvarlege for Han.

det minner om døden. Heb.9,27:menneskets lodd ein gong å døy.

minner om oppstoda. Grava er ikkje det siste.1.Kor. 15 og Joh. 5,29.

Er me rede til det?

3. Bøker. blei opna. stort bibliotek

a) Bøker med gjerningar. vår fortid og liv. Mykje er skjult nå, men alt blir ope. Mat. 10,26. Dine synder, gjerningar, forsømmelse, feil, nederlag. Alt står der. Det er alvor.

b) Livets bok. Berre namn - dei dei sanne truande, frelste. Har ei levande tru, er gjenfødde, bevart, tru til døden. Navnet er avgjerande, v. 15.

4. Såg dommedag. Dei blei dømde etter bøkene. Etter livet. Ikkje etter våre tankar, meiningar- det me trudde var rett.

Til og med dei døde. Oppstoda. alle døde, frå gravene, havet. Gud finn dei. Difor: ovendelse før døden.

5. Såg evigheten. Livet ikkje alt,grava ikkje slutt. Noko kjem etterpå. To utgangar, muligheter. Difor er livet resikabelt.

a) Ildsjøen,14f. ild og svovel. Ein realitet. Alle ufrelste, heidningar, spottarar, likegyldige er der.

Fryktelig syn å sjå dei! For me kan bedra oss

Dei skal lida. Mat. 10,28. Heb. 10,31.

b) Himlen, 21,1-2. Såg den! målet, dei frelste.Kap. 7,9: ein stor skare. Dei frelste.

Kvifor er dei der? =tvetta i blodet, reine av nåde. Jesus tok domen. Er du der - dine?

Åp. 3, 14-22. LAODIKEA.

Åp. 3, 14-22.

LAODIKEA.

Byen Laodikea lå ikke langt fra Kolosse og var en rik handelsby. I år 62 e. Kr. ble den ødelagt av et jordskjelv, men ble gjenreist. Menigheten ble trolig grunnlagt av Epafras, Kol. 1, 7; 4, 12f. Og Paulus skrev et brev til Laodikea, Kol. 4, 16.

I dette brevet presenterer Jesus seg som Amen, det trofaste og sannferdige vitne, opphavet til Guds skaperverk. Amen betyr det skal skje, det er visselig sant. I Jes. 65, 16 kalles Gud for Amens Gud (no: den trofaste Gud). Det neste navnet er nærmest en presisering av dette: han er trofast og sann, et vitne som ikke tar noen menneskelige hensyn. Her framstår den rene og nakne sannhet. Dessuten er han skaperen og kjenner derfor sitt skaperverk bedre en skapningen selv. Her er det Jesus som vitner slik om seg selv, og han kommer nå med sitt budskap til denne kristenflokken.

Det må ha vært et underlig møte når dette brevet ble lest opp for de kristne. For dette var ikke et anonymt skriv eller en preken som kunne passe hvorsomhelst. Brevet hadde en tydelig adresse - til de som satt i salen.

Hvordan var reaksjonen? Trodde de budskapet og handlet etter det? Eller viste de det fra seg og mente det passet godt på nabomenigheten? Kanskje adressaten var feil?

Her er noen viktige sannheter om oss kristne til alle tider, og kanskje særlig til den siste menighet før Jesus henter sine. Noen mener det har en spesiell adresse til dem. La oss stanse for budskapet:

1. De var kjent av Gud. Jeg vet om dine gjerninger, at du er... Slik sier Jesus, v. 15. Det er både godt og alvorlig at vi er kjent av Gud. Han vet alt, både det som tynger, og det som kanskje er galt hos oss. Salme 139, 2-3.

a) Jesus kjenner vårt indre liv, om vi er frelst og har navnet skrevet i Livsens bok. Mange vet det ikke selv, som i Sardes, kap. 3, 1. De kristne i Laodikea hadde et ganske forkjært syn på seg selv. "Fordi du sier: jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød," sa de, v. 17. I denne bekjennelsen finner vi ingen ydmyk holdning slik sangeren gir uttrykk for: "Jeg er dessverre langt borte ennu." I Laodikea var de selvbevisste og mente de eidde den levende tro og levde et ordentlig kristent liv.

Når Jesus så sier at de er lunkne, har det ingen ting med følelsen av å være utilstrekkelig å gjøre. Laodikea er nettopp preget av det motsatte: de strutter av selvtilfredshet. Men det var en falsk følelse eller egenoppfatning, sier Jesus. Derfor sier han: Du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken. Det verste var ikke at de var fattig og usle, men at de ikke forstod det.

Noen har pekt på at grunnen til deres åndelige tilstand, var at de levde i et velferdssamfunn. De hadde det så godt økonomisk at den samme tanken smittet over på gudslivet: vi har alt vi trenger.

b) Jesus kjenner også vårt ytre liv som kristne. Han ser om det er i overensstemmelse med Guds vilje. Mange bryr seg ikke om det og lever et slurvent hverdagsliv. Det er ikke rett. Jesus vil vi skal leve etter Guds ord.

c) I denne menigheten ser han noe spesielt: de var lunkne. Det er en åndelig sløvhet, noe midt imellom. De var ikke varme og brennende kristne, men heller ikke kalde og verdslige mennesker. De ville ha med seg alt, både Guds rike og verden. Og vi skal merke oss at det står de ER lunkne. Her er ikke spørsmål om hva de engang hadde vært eller kom til å bli. Det er nåtidstilstanden Jesus undersøker.

I den siste tid skal det være mange slik selvtilfredse kristne. Det må bl. a. være de lunkne Jesus tenker på i Mat. 24, 12: Fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste.

Blir du selvfornøyet, har du alt deg bøyet bort fra livets sti.

Bare de som kjenner syndens nød seg vender hen til nåden fri.

2. Gud vil ha klarhet. Gid du var kald eller varm, sier Jesus til denne menigheten. Uklarhet er den verste sykdom i åndelige spørsmål. Jesus vil ha et enten - eller. Han ønsker avgjorte kristne som er gjenfødte og lever i troen. Det er som i ekteskapet: blir det vingling og utroskap i det små, følger snart det fullstendige brudd etter.

For en kristen vil det alltid være et skille og en avgjort kamp om flere ting. Først og fremst i spørsmålet om hva som er synd og ikke synd. Den lunkne kommer lett i den stilling at alt skal godtas og ingen ting dømmes. Han blir rund og inkluderende og mister evnen til å se faren ved synden. Den blir ikke lenger farlig. Jesu ord til kvinnen i Joh. 8, 11 gjelder fremdeles: Gå bort, og synd ikke mer. Det er viktig i vår tid.

Dernest kommer et skille med verden for en kristen. Verden er alt som står i motsetning til Guds rike, selv om det ser fint og nyttig ut. Derfor blir verden et uttrykk for det egoistiske og selvopptattheten også blant kristne.

Bibelen har meget sterke ord om forholdet til verden. Vennskap med verden er fiendskap med Gud, sier Jakob (Jak. 4, 4). Elsk ikke verden og heller ikke de ting som er i verden, sier Johannes (1. Joh. 2, 15). Og Jesus sa: Den som ikke er med meg er mot meg (Mat. 12, 30). De sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet (Joh. 4, 23).

Gud leter ikke etter fullkomne kristne. Men han vil ha klarhet - i gudsforhold, lære og liv. Det blir varme kristne. 

3. Guds tålmodighet tar slutt. Om de lunkne sier han rett fram: jeg vil utspy deg av min munn. Kallet tar en gang slutt. Nådetiden varer ikke alltid. Ånden blir bedrøvet og trekker seg ut. Min Ånd skal ikke for alltid bo i menneskene (1. Mos. 6, 3), står det skrevet. Og Paulus oppfordrer oss til ikke å gjøre Ånden sorg (Ef. 4, 30). David hadde virkelig grunn til å be om at Ånden ikke ble tatt fra ham (Salme 51, 13). Det er nettopp hva som skjer når synden og uklarheten får rom i et menneske.

Eller er vi nåtidskristne blitt for trygge i oss selv til å be en slik bønn?

Der lunkenheten får rom, trekker Ånden seg stille bort. Vi sitter igjen med skallet der alt er som før på utsiden. Men innenfor er livet borte. Dette blir igjen som Samson: han visste ikke at Guds kraft hadde forlatt ham. Da slet han forgjeves i tauet. 1. Sam. 16, 20. 

4. Laodikea får en siste anledning, v. 20: Se, jeg står for døren og banker. Dette er vårt håp til alle tider. Den frafalne og sløve kristne får denne anledning i dag.

Men det er litt rart: Jesus står utenfor sin egen menighet og ber om å få komme inn. Det skulle vel være selvsagt at han hadde hedersplassen der inne?

Så er det nåde for syndere: han står der ennå - og ber om hjerterom hos syndere. Han elsker den frafalne så høyt at han gir en ny anledning.

Han står utenfor - det blir et kort, stående besøk. Laodikea får en kort nådestund. Da banker Jesus på. Han spør om å komme inn. Han bryter seg ikke inn med makt. Spørsmålet er alltid om han får lov.

Og der Jesus slipper til, blir det et herlig måltid (nattverd). Synderen får tilgivelse og alt han behøver. Det blir samfunn med Gud igjen.

De som åpner for Jesus, får et råd: at de kjøper noe av Jesus, v. 18. Ordet kjøpe betyr ikke at vi kan betale for frelsen, men det sier at vi må få noe som vi ikke har, og at det vil koste oss noe, nemlig vårt eget jeg.

De må kjøpte gull, et uttrykk for den sanne religionen, troens gull (1. Pet. 1, 7). De hadde gull i Laodikea. De var rike. Her sier Jesus at alt det var uekte slagg og hjalp dem ikke. Nå tilbyr han det sanne og ekte. Hans gull er lutret i ild og slik renset fra det uekte.

Dernest skal de kjøpe hvite klær, et bilde på rettferdigheten av Gud. Bare ved den kan vår skam skjules. Den ble kjøpt med Kristi blod på korset hin langfredag. Og den får vi av nåde ved syndenes forlatelse. Kap. 19, 8; 7, 14.

Til slutt gjelder det øyensalve, under henvisning til at de var blinde. Hva er det? Her kan være flere meninger, noen mener f. eks. at det sikter til Den hellige Ånd. Men kanskje Salme 19, 8 sier det klart (Dächsel): Herrens vitnesbyrd... gjør den enfoldige vis. Guds ord kan gi den sanne visdom også til de som mener de er vise nok. Der vil de se både hvem Gud er i sannhet og hva mennesket er i seg selv.

5. Seier og løfte. Seier er også mulig i denne menigheten. Ingen blir avskrevet. Her er det bare et eneste løfte: han skal sitte med Jesus på tronen. De vil altså dele Jesus seier og ære i evigheten. Den som er falt så dypt som en lunken kristen blir opphøyet til Jesu trone. Det viser nådens ubegrensede rekkevidde.

Så slutter også dette brevet med Åndens tale til menighetene. Det er som om Jesus vil si: ditt evige ve og vel avhenger av om du lytter nå. Og lar Åndens røst få virke i din sjel. Amen.

Hebr. 10, 37-39

Jesu gjenkomst. Hebr. 10, 37-39.

Jesu gjenkomst er sentral i NT. Det er nevnt 318 ganger, og det er omtalt i 23 av de 27 bøkene i NT. Paulus taler 50 ganger om Jesu gjenkomst, men bare 13 ganger om dåp. Det viser hvor viktig dette emnet er. Og Jesus holdt lange taler om sin gjenkomst. For ham var det om å gjøre å forklare dette før han forlot verden.

Noe om dette skal vi ta fram ut fra denne teksten:

1. Et klart løfte.

Mange vers i Bibelen viser det. Her skal vi ta fram noen:

- Joh. 14, 3: Da kommer jeg igjen. Det står i ”trøstetalen” der han nettopp har talt om at han skal berede et sted for de troende. Når alt er ferdig, skal han komme tilbake til jorden og hente sine hjem.

- Apg. 1, 11: Han skal komme igjen på samme måte. Det sier engelen til disiplene da Jesus var steget opp til himmelen. Det er et løfte fra Guds sendebud.

- Luk. 21, 27: Da skal de se Menneskesønnen komme. Her er det igjen Jesus selv som sier dette. Han gir oss et løfte, og her står det nettopp i en gjenkomstpreken der han har talt om mange tegn på sitt komme.

- Åp. 22, 20: Ja, jeg kommer snart, jfr. Åp. 3, 11. Det er avslutningsordene i Åpenbaringsboken som samtidig er avslutningen på vår Bibel. Gud har ordnet det slik at denne boken kommer til slutt. Siste ord skal være om hans gjenkomst.

2. Jesus kommer snart.

Det er kort tid igjen før han er her. Men det kan lett misforstås. Da skal vi huske et par ting:

1) Etter Guds regnemåte er det ikke lenge siden Jesus var på jord. I evighetens lys er jordelivet alltid kort, selv om det går flere tusen år etter vår kalender. Men Peter siterer GT og sier at en dag er som tusen år og tusen år som en dag for Gud. 2. Pet. 3, 3-4 og 8. Her ser vi forresten at utviklingen av frafallet begynte allerede i aposteltiden.

2) Ordet ”snart” er brukt for at vi alltid skal vente og være rede. Vår tid viser også at det også er kort tid igjen av nådens tid. Det viser tegnene. Men også tidligere generasjoner skulle gå med forventning. Det er med og holder oss våkne.

3) Guds langmodighet og hensikt er klar: Jesu vil ha alle. 2. Pet. 3, 9. Han kommer ikke igjen før han ser at den siste er blitt frelst. Da er nådens tid over. Men selv om han er langmodig og venter på å komme, vil han komme snarere enn mange trodde. Du ønsker kanskje at han skal drøye enda mer, for du er ikke forberedt ennå. Da må du virkelig skynde deg til Jesus. Han kan være her før du vet ordet av det.

3. Gud formaner oss til å våke.

Å våke og vente betyr i Bibelen å stadig være ferdig til å bryte opp. Det er å leve i troen på Jesus. ”La hoftene være ombundne, og la lampene lyse,” sa Jesus. Luk. 12, 35. I sin gjenkomsttale sa han også dette: Men ta dere i vare, så ikke deres hjerte tynges av rus og svir og timelige bekymringer, så den dagen skulle komme uventet over dere som en snare. For den skal komme over alle dem som bor over hele jorden. Men våk hver tid og stund, og be at dere må bli aktet verdige til å unnfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen,” Luk. 21, 34-36.

Det er en kraftsalve fra Jesus. Men det er det vekkelsens tegn når Guds folk våker. Tanken på Jesu komme er til hjelp i troslivet til å holde oss våkne.

1) Det vil bevare oss fra søvn. Vi blir lett sløvne med årene. Vi blir fort trette. Alle sovnet, står det i Mat. 25, 5. Også de kloke ble rammet. Derfor avslutter han denne lignelsen med ordene: Våk derfor, v. 13.

Og Paulus sier i 1. Tes. 5, 6: La oss derfor ikke sove som de andre. Jeg frykter for meg selv, og jeg frykter at mange kristne sover i dag fordi de er så opptatt av de jordiske ting. De tenker mer på karriere og høyere lønninger og mer makt og ære enn på Jesus. Og da går det galt.

2) Tanken på Jesu gjenkomst kan derfor bevare oss fra verden. Den er egentlig vår fiende og bedrar mange troende. Den gjør oss opptatt og dennesidige. Det jordiske blir lett det viktigste. Men verden forgår og dens lyst – men Guds rike består.

3) Tanken på gjenkomsten inspirerer oss til hellig liv i hverdagen og til gudsfrykt og forsiktighet i livet. Har jeg noe uoppgjort med Gud eller med mennesker når han kommer? Tør du å leve med det? I Fadervår ber vi: Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere. En del av kristenlivet er å tilgi andre. I 1. Joh. 3, 3 leser vi: Hver den som har dette håp til ham, renser seg selv. Det maner til forsiktighet og hellighet.

4) Det gjør oss ivrige i misjonen. Det bevarer oss fra lathet, og vi ønsker å vinne sjeler for Gud. Gå ut, sa Jesus. Mat. 28, 19. William Booth som stiftet Frelsesarmeen sa: Ha en lidenskap: gå etter sjeler. Jesus vil misjon, både her hjemme og der ute i fremmede land. Det kommer en siste dag – da vi har gitt vårt siste offer, talt for siste gang, vitnet og bedt og snakket med folk for siste gang. Gud, hjelp oss å benytte anledningen nå.

4) Verden blir delt i to, v. 39.

Den største skillsmisse verden har sett er nettopp Jesu gjenkomst. Familier vil bli delt, ektefolk må skille lag og venner får aldri se hverandre mer.

a) Noen er troende. Den rettferdige av tro, skal leve. Og Guds sanne barn er de som tror til sjelens frelse, står det. Det er bare troen som kan redde en synder fra fortapelsen. Ingen ting av vårt eget er brukbart for dommen. Vi må bare klynge oss til ham som døde for syndere og tok på seg alt og betalte med sitt blod. Denne troende skaren går inn til evig salighet hos Gud.

b) Noen unndrar seg. Det er ikke alltid bevisst motstand mot kristendommen. Men de er redde og feige og våger ikke det siste steg. De utsetter avgjørelsen, som Feliks ga uttrykk for: Når jeg får god tid, Apg. 24, 25. Slike mennesker blir aldri frelst. Det finnes alltid noen unnskyldninger, like inn i dødens port.

De unndrar seg til fortapelse. Det sier Guds ord. Vi kan ikke omgjøre det, selv om vi ønsket det.  Men ennå er det anledning – du kan komme å bli frelst. Og ennå er det tid til å arbeide for Gud – for anskriket lyder og brudgommen er her.

.