Vår tids synder !

Om synder i vår tid

Av Nils Dybdal-Holthe

Dagen 24.8.2007 (der art. var forkortet).

Et par boktitler viser at folk har vært opptatt av begrepet synd, selv om de fleste ikke tar synden alvorlig. Dikteren Sigurd Hoel skrev om ”Syndere i sommersol” i 1927 og Lillian Clifford om ”Syndere av i dag” i 1929.

Det finnest nok mennesker som gjør mange synder, ja kanskje bryter alle Guds bud med vitende og vilje. Men det er også slik at noen synder er særlig framtredende i visse perioder. De fleste ting går i bølgedaler.

Hva er da det viktige synderegisteret i vår tid? Vi skal prøve å svare på det, vel vitende om at det trolig er flere som ”fortjener” å være med på denne lista. Plassmangel får være en unnskyldning, min uvitenhet en annen. Men noe skal vi notere, synder som mange i folket vårt lider under og praktiserer til sin egen undergang.

Forholdet til Gud

Det første og alvorligste er forholdet til Gud. Han er skaper og herre, og vi er dermed underlagt ham i alt. Ingen kan melde seg ut av det ”slektskapet”. Alle blir ikke dermed frelst, men alle står til ansvar for Ham.

Nå ser vi mer enn noen gang at Gud ignoreres totalt. Politikerne tar ikke Gud med på råd. Det kan de ikke gjøre når vi har en statsminister som stod fram ved valget og sa: Jeg tror ikke på Gud. Og i praktisk politikk ser vi hele tiden at Gud ikke er der. De har ikke en gang respekt for ham, men bruker hele tiden mennesket som referanseramme for beslutninger og lover. Og folket følger villig etter. Det er enklest å gå der de fleste farer hen.

Dermed bryter de radikalt med lovens første bud: Du skal ikke ha noen Gud ved siden av meg, sa han på Sinai. Herren har ennå ikke opphevet dette. Du er skyldig i majestetsforbrytelse når du ikke regner med ham og følger hans ord.

Navnet

Det andre bud er om Guds navn, og det henger sammen med det første: om Guds suverenitet. Hvis vi respekterer Gud, vil vi også være nøye med hans navn. Når folk banner og sverger og bruker på djevelens og Guds navn ”forfengelig”, viser det at de har liten respekt for dem.

Men Gud tar det nøye. Det andre budet er det eneste som har en slik advarsel: Herren vil ikke holde deg uskyldig om du misbruker Guds eller Jesu navn. For da spotter du Gud. Sverdrups gamle forklaring sier at ”en syndig vane viser at synden hersker over oss”.

Da er det mye synd i landet vårt.

Guds dag

En selvfølgelig følge av en slik ”tro” er at ingen ting av det Gud mener og gjør blir tatt hensyn til. Dermed er ikke Guds dag viktig heller. Søndagen er lik alle andre dager, ja, med unntak av at de arbeider ikke på sin arbeidsplass denne dagen. Men mange arbeider. Vi hører det godt i byggefelt og naboskap. Søndag er jobbedag.

At det er lett å glemme at søndag er Guds dag og ikke bare en nødvendig hviledag midt i stresset, ser vi av det tredje bud: Kom i hu at du holder hviledagen hellig. Hvile trenger alle, men at denne dagen er hellig, må Gud minne oss om. Men vi må la oss advare og ta imot påminnelsen.

Også for Guds dag står vi ansvarlige. Regnskapens dag kommer for oss alle. Det vil bli mange som da våkner for seint – også overfor en så lite påaktet detalj. Gud tok hviledagen alvorlig.

Abort

Abort er drap. Det forstår alle. Men det er et særlig ondskapsfullt drap, uhyggelig og utspekulert. For offeret er her helt uskyldig, og det har ingen mulighet til å forsvare seg eller rømme unna. Derfor er det en forferdelig måte å ta livet av noen på. Derfor kaller vi det fosterdrap, eller rett og slett barnemord.

Vi har ikke lov til å dempe ned ordbruken for å skåne de som har gjort dette. En mildere ordbruk fører vanligvis til et annet og lettere syn på abort. Det blir liksom ikke så farlig lenger. De som har syndet mot dette som mot alle andre bud, har bare en vei å gå: Til den hellige Gud ved Jesus og be om nåde og tilgivelse. Og da sier Guds ord at du skal få det. Men det kan hende du må bære på minnet om din synd hele livet.

Men disse ord er skrevet for å advare noen mot en lett vei ut. Synd fører alltid til ny synd. Og man leger aldri et sår ved å lage et nytt sår.

Homofili

Det er det heteste tema i vår tid om menneskers forhold til hverandre. Det er religiøst, moralsk og ytterst personlig for mange. Det ser vi av nivået på følelser og ordbruk.

Men homofili er synd, når vi med det mener praksis og levemåte. Vi taler ikke her om legning, og det har kanskje flere sider ved seg. Bibelen har imidlertid bare en mening om homofilt samliv. Det ser vi i Sodoma og Rom. Gud dømmer det.

Og for Guds dom hjelper det lite om mennesker sier de er ærlige, og de gjør det av kjærlighet og at de har et fint forhold. Det er ikke det saken dreier seg om. Det handler alltid om hva Gud har sagt. La oss bøye oss for det.

Det som skremmer det våkne Guds folk, er at biskoper og prester og andre ledere i Guds rike på ulike nivå følger folket og ikke Gud. Og det blir en uhyggelig dom over dem.

Her skal vi merke oss at det er ikke bare de som utfører en handling, her: lever sammen av samme kjønn, som synder. Det gjør også de som holder med dem og sanksjonerer dermed både personene og handlingen. Når ellers bra biskoper står fram og ”velsigner” prester og nye biskoper som godkjenner homofil praksis, overgår det vår tanke om hva som kan gå an. Det innrømmer mange av oss. Vi blir forundret. Dere kjenner Skriften, og dere vet at vi kan aldri tolke oss bort fra den. Det er liberal teologi. Vi skal underordne oss Skriften. Dere som vil være bibeltro, kan dere ikke ta en pause og ennå en gang gå inn i tenkeboksen. Men ta Bibelen med. Det er ikke ment som ironi, men som et inderlig ydmykt spørsmål.

Guds Sønn

Dypest sett kan vel all synd samles i dette: Guds Sønn oversees. Han som kom for å berge menneskene fra den dypest avgrunn, blir satt til side. For i det hjerte der Jesus får være konge i mer enn ord, må synden flytte ut.

Der er mange andre synder, i ekteskapet, ved eiendom og hva som er mitt og ditt, om penger og menneskesyn. Men bak alt står dette spøkelset: Jesus er byttet ut med mennesket selv. Og det kaller vi Egoisme.

Skal vi ikke be om nåde for synd og kraft til livet framover. Da kan det ennå skje: en ny dag over landet kommer, der menneskene søker Gud og hans vilje og lærer å fornekte sin egen tanke og mening. Det er Herrens velsignelse som gjør rik.

---

Som Noahs dager var – slik skal….

Noahs dager

Mat. 24, 37-39.

NDH

Jesu første komme er enn noenlunde godt kjent i landet vårt. De fleste har i alle fall hørt om ham og kjenner konturene av Jesu liv. Det er historisk og vårt eneste håp.

Men Jesus talte også om sitt andre komme. Tida for den nærmer seg med raske steg, selv om det nøyaktige tidspunktet er totalt ukjent for oss. Bare Gud i himmelen kjenner det klokkeslettet. Vers 36. Ikke en gang Jesus Kristus visste det i sitt jordeliv, Mark. 13, 32.

Men Jesus har gitt oss noen tegn i tiden før hans komme. Etter Jesu ord kan han rett og slett ikke komme før. Han drøyer lengst mulig, for å frelse flest mulig.

Her trekker han fram en historie som jødene kjente godt – og som vi også kjenner – om Noah og arken, og om Lot, Luk. 17, 28-30.

Som Noahs dager var, slik skal menneskesønnens komme være. V. 37.

Om alle sine ord sier Jesus ganske sterkt: Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri noensinne forgå, v. 35.

Da gjelder det også ordene om Jesu gjenkomst. Det hjelper lite om folk nekter å tro det. Dagen kommer likevel! Jesus vil være her enda en gang.

Og da skal tida ligne på Noahs tid. Hva særmerket den? Det kan vi lese om i 1. Mos. og her i evangeliet. Jesus har fortalt oss om det.

1. DAGLIGLIVET.

Først: de var opptatt av dagliglivet, det jordiske arbeidet, v. 38. I og for seg er det ikke noe galt i det. Men når det blir selve hovedsaken, blir det en giftpil i sjela. Det er her djevelen har funnet et godt triks: Ved vår høye levestandard og utpreget materialisme har lurt millioner mennesker i Vesten til å tro at det er selve livet. La oss ete og drikke, sa de i Korint. 1. kor. 15, 32. Og så glemte de Gud.

Det er det vårt folk har gjort.

De åt og drakk, står det. De levde sitt daglige og vanlig liv – uten å tenke på Gud. Slik oppførte den rike bonden seg også, i Luk. 12. Men Jesus advarte Satan og sa: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. Mat. 4, 4.

Dernest: de tok til ekte og gav til ekte. Familien som er villet av Gud, kan bli en stor hindring for Guds rike. Det forklarer Jesus også i Luk. 14, 20: En hadde tatt seg en kone, og derfor kunne han ikke komme. Det fineste på jord kan bli en stengt himmeldør. Er det slik du lever?

2. Synd.

Dernest: Det var en syndig slekt. 1. Mos. 6, 5 og 11-13. Menneskene levde i synd, stor synd og grov synd – og ”uskyldig” synd. For alt som stenger for Gud, er synd, selv om det ser uskyldig ut. ”Menneskenes ondskap var stor på jorden,” står det. ”Alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang.”

Det er ikke en beskrivelse av et gudfryktig hjerte. Det er hedenskapet.

Jorden var fordervet i Guds øyne, den ble full av vold, v. 11. Alt kjød hadde fordervet sin ferd på jorden, v. 12. Her var det ikke mange unntak. Det var blitt normalt å synde, og derfor kom det en stor og tung dom: Vannflommen.

I Rom. 1, 29-32 får vi en annen slik beskrivelse av hedenskapet i Romerriket. Den begynner slik: De er fulle av allslags urett, umoral, griskhet, ondskap osv. Avsnittet slutter slik: De gjør ikke bare slikt selv, men de holder også med dem som gjør det.

Slik er alltid verden når den får slippe seg løs. Og stakkars den kristen som lever der og våger å heise rent flagg. David forteller oss litt av grunnen til det, Salme. 51, 5: Jeg er født i misgjerning. I Salme 58,4 er det et lignende ord: De ugudelige er frafalne siden de satt på mors fang. De som taler løgn, farer vill fra mors liv.

Vi kom til verden som fortapte syndere. Og folket kommer til å dø slik, om de ikke blir frelst ved Jesu blod. Noe enklere enn det duger ikke. Synden er grusom og stor, og vi trenger en skikkelig stor frelse.

Bibelen kaller dette naturlige menneske for kjøtet. Og det kan ikke og vil ikke gjøre Guds vilje. De setter tvert imot sin ære i sin skam, Fil. 3, 19.

Hvordan er det nå? Er det noe som ligner på Noahs tid i våre dager?

Folk har alltid syndet. På den måten er det ikke noe nytt. Men etter hvert har vi sett at folk blir mer preget av synden enn noen gang før. Og mon ikke vi ser noen nye tegn just her.

Ungdommen blir stadig yngre når de synder. Det som i eldre tid var en litt farlig lek med ”epleslang” osv, er det blitt brutalt og grovt. Barn ned i 11-12års-alderen er med på det voksen ungdom gjorde før. De drikker seg fulle, eksperimenterer med sex, driver med ran og innbrudd. Jeg mener selvsagt ikke at alle gjør dette. Men det er tendensen.

Synden blir stadig frekkere og grovere. De ser vi f. eks. på TV, som kan gi et godt bilde av vår tid. Der flommer det over av fylleselskap, hor, mord og ran. Det er blitt underholdning for mange mennesker. Og der slipper ikke Guds Ånd så lett til.

Pengegriskhet er synd. Vi får det inntrykk at svært mange strever i dag etter mer av alle ting. Og da trenger de penger. De arbeider seg nesten i hel for å holde tritt med naboer og slekt. For noen blir det så tyveri og underslag. Vi ser mer og mer av det: Ansatte i butikker stjeler (ikke alle!), rikfolk stjeler, og ledere gjør underslag i millionklassen.

Pornoindustrien har aldri hatt bedre dager, det samme gjelder narkoomsetning. Alt er med på å ødelegge folket. At så mange er hektet på dette, viser syndens makt og kraft i menneskesinnet. – Og mange flere ting kunne nevnes.

Et annet særtrekk skal med her: Skammen over å synde er borte. Frekkheten har det som sin frukt. Noen kulturledere og politikere har lenge arbeidet for å avskaffe den. For skam er jo besværlig. I vår ungdom rødmet vi av den. Nå skryter folk. –Og den verste synd er egentlig at de vraker Jesus – redningsmannen.

Vi har lov til og rett til å gjøre det vi vil. Andre skal ikke bry seg. Det er parolen.

Hvorfor sier vi dette? Er det noe å dra fram? Er det ikke bedre å være positiv? Ja, slik taler de som ikke forstår alvoret i tida.

Vi må si det fordi vi har kort tid igjen. Jesus kommer snart til jord. Vi står ved avslutningen – så mange tegn tyder på det.

3. Guds vilje.

En likhet er også dette: Guds vilje var kjent, og evangeliet var altså forkynt for folket. Noah fant nåde for Gud. Han var lysstrålen blant menneskene der. Tenk, midt i dette syndefordervet levde det én familie – som Gud så med velbehag til.

Peter må ha fått en åpenbaring fra Gud da han skrev sitt andre brev, kap. 2,5. Der kaller han Noah en rettferdighetens forkynner. Mens han bygde på arken, gikk han i sine fristunder bort til folket som betraktet arbeidet og lo av det. Og han sa: Det kommer en vannflom, en Herrens dom over jord. Men jeg bygger en båt, og alle som blir med der, blir berget. I 120 år drev han på med dette. Men folket bare lo.

I Norge er det 1000 år siden evangeliet kom til våre kyster. Og hele denne tida har evangeliet blitt forkynt. Noen ganger var det nok skrøpelig, men Guds ord ble likevel lest over hele landet.

Og fremdeles ler folk. Det bryr vi oss ikke om, sier de. Vi har annet å bestille.

Så fortsetter evangeliet å lyde utover jorden. Det skjer ved sendebud, radio, kassetter og TV og internett. Folk kan høre hvis de vil. Nå er det et nettverk som dekker hele jordkloden der Guds ord lyder. Det har aldri skjedd før. Og det er et tegn på Jesu snare lomme. Er du rede?

4. Arken.

Som den siste likhet her, er at arken var ferdig før flommen kom. Der var altså en mulighet til å bli frelst. Dommen trenger ikke komme overrasket over noen.

Da alt var klart, sa Herren til sin venn: Gå inn i arken, 1. Mos. 7, 1. Og han var lydig og gikk. Og Noah ble berget.

Slik vil det gå i den siste tid. Bare de som er lydige mot kallet og tror på frelseren, blir berget til slutt. Da står det: De visste ikke av det før vannflommen kom, Mat. 24, 39. De hadde ikke skjønt alvoret.

Brått, plutselig, uventet og overrasket kom vannet. I 40 dager regnet det, og vannet steg over alle fjell og hauger – 7 ½ meter over den høyeste toppen. Inne i arken var 8 personer og mange dyr. Da lukket Gud selv døra. Da kan ingen åpne den mer.

Da spørs det ikke etter, min venn, om du er døpt, konfirmert, er en snill og grei person, om du går på møte og gudstjeneste eller ofrer mye til de fattige og misjonen.

Da gjelder bare dette: Er du frelst av nåde? Det betyr at du tror på Jesus som din eneste redning fra det dype helvete. Du bygger på Kristi stedfortredende død på korset – uten e eneste gram av gode gjerninger.

---

Ennå er døra åpen. Jeg vil gjerne stå ved sida av døra og rope til deg: Kom!

Var du inne om han kom i sky nettopp nå?

---